Kunne en tverrpolitisk allianse blitt vårt “fellowship”?

Vekstbesettelsen og det antroposentriske verdensbildet vi har dyrket frem som en gudeskikkelse de siste par hundre årene må dumpes i lavaen for godt.

Foto: D A V I D S O N L U N A / Unsplash

Vi har to veldig lange og mørke tunneler å velge mellom og i begge kan vi skimte lys i den andre enden. Men om du har valgt feil, er det ikke greit å bli gjort oppmerksom på blindveien så tidlig som mulig? For når du kommer til enden og oppdager at det du trodde var utgangen bare er en haug med glitrende gullmynter som har reflektert lyset fra lommelykta, vil veien tilbake kanskje være uoverkommelig lang.

Hver eneste dag kaster vi bort dyrebar tid fordi vi fokuserer på “løsninger” som aldri kan fungere i praksis.

Handlingslammede politikere, fortvilte naturvernere og frustrerte klimaaktivister har én ting til felles: De prøver å påvirke et system uten å endre systemets øvre mål. Derfor klarer vi heller ikke å skifte kurs. Hva kan vi gjøre med det?

Kanskje vi trenger en tverrpolitisk allianse der én eller en håndfull representanter fra hvert politiske parti får lære av en gruppe biologer, økologer og systemtenkere konkret hva situasjonen vår er. Og som kan få en grundig gjennomgang i hvilke alternativer vi har som er fysisk mulig å gjennomføre, hvilke av de som bedrer situasjonen og hvilke som vil være forgjeves eller som bare forverrer den på sikt.

En allianse der det første man gjør er å fjerne økonomien fullstendig fra ligningen, for kun å fokusere på fakta, tall og hva forskningen faktisk sier. Hensikten er at alle lærer seg intuitivt å forstå metakrisen - ikke finne nye metoder for å tjene penger.

Målet er ikke profitt, men å komme seg mest mulig helskinnet ut på den andre siden av den mørke tunnelen.

Det er sikkert flere og bedre måter å gjøre dette på, men her er et grovt utkast til hvordan jeg ser for meg prosessen - i tre deler:

Del 1: Realitetsorientering

Se for deg at denne alliansen samles et sted der forskere som Dag O. Hessen, Bjørn Samset, Kevin Anderson og Johan Rockström får frie tøyler til å forklare situasjonen med sine egne ord, uten at det kan misforstås av noen. Og uten at de blir presset opp i et hjørne av en Fredrik Solvang som nærmest vrir armene deres og tvinger dem til å si ordene “ok greit, det blir ikke et klimahelvete” (for de som husker Debatten for noen år siden).

Etterfulgt av systemtenkere som Nate Hagens, Indy Johar og Joshua Farley som forklarer hvordan vi havnet her og som understreker hva slags radikal omstrukturering av samfunnet og det økonomiske systemet vi skal gjennom, uansett om vi vil eller ikke.

Det blir forklart om eksponentiell vekst og doblingstid, selvforsterkende feedback-loops, hvordan energiforbruket ikke kan fortsette å øke for alltid og at eksisterende ressurser ikke automatisk betyr at de er tilgjengelige. Konseptet grenser blir gjennomgått i detalj.

Vi må snakke om årsakene til metakrisen, ikke bare se på symptomene og hvordan vi kan plastre over eller fortsette å ignorere de.

Derfor må det også grundig understrekes hvordan metakrisen direkte henger sammen med overforbruket vårt og dagens ekstremt energi/ressurs-krevende levestandard (spesielt for oss i vestlige rike land). Denne koblingen blir ofte utelatt i nyhetsartikler om klimaendringer og hvordan biomangfoldet kollapser rundt oss.

Hvordan henger forbruket av fossil energi og ikke-fornybare ressurser egentlig sammen med økonomisk vekst? Hva bruker vi olja til og hvorfor kan vi ikke bare slutte med det?

Tradisjonelle økonomer får ingen adgang eller makt her. Dette er ikke noe som skal avgjøres ut ifra kostnader eller lønnsomhet i kroner og øre, det handler om å forstå situasjonen og i hvilken grad vi har kapasitet, energi, ressurser og tid til å endre kursen frivillig og dempe de verste konsekvensene av økologisk overshoot.

(Et par gode eksempler på en sånn presentasjon kan du finne her og her.)

Del 2: Reaksjon og aksept

Etter realitetsorienteringen kan det nok være greit med en pause. Ikke ti minutter, men kanskje en uke eller to. Eller enda mer. Hvordan man takler dette er veldig individuelt. De fleste vil nok trenge tid til å fordøye informasjonen, snakke om situasjonen og få mulighet til å ha en reaksjon på den. Ikke ulikt “de fem sorgstadiene”:

1 - Fornektelse

“Dette kan ikke stemme. Tull! Situasjonen kan bare ikke være så ille, for da hadde vi oppdaget det tidligere. Jeg nekter å godta denne informasjonen. Vi trenger et bedre kunnskapsgrunnlag for dette er bare feil!”

2 - Sinne

“Hvordan har vi latt det gå så langt? Hvorfor har vi ikke gjort noe tidligere? Hvem kan vi skylde på? Noen må straffes for dette!”

3 - Forhandling

“Javel, ok, situasjonen er ille, MEN: Hva om vi bygger veldig mange vindturbiner, solcellepaneler eller elbiler i en hastighet og skala aldri tidligere sett i menneskehetens historie? Hva om vi rett og slett finner opp en teknologi i fremtiden som ikke bare trumfer fysikkens lover, men som i tillegg reverserer alle de negative konsekvensene av den industrielle revolusjon? Det burde fungere, og så kan vi tjene penger på det samtidig!

Markedet løser dette, slik markedet alltid har gjort! Hvis vi mangler noe finner vi bare alternativer, problemer er til for å løses! Mennesker er uendelig innovative og vil alltid overkomme ethvert hinder! Noen på et universitet i USA har funnet opp en evighetsmaskin som kan samle inn overskuddsenergi fra drømmene våre og konvertere den til elektrisitet! Løsningene finnes allerede, eller så er de rett rundt hjørnet!”

4 - Depresjon

“Så det er bare å gi opp da. Ingenting nytter. Vi er like fucked uansett hva vi gjør, så ingenting spiller noen rolle. Skadene vi har påført biosfæren er så omfattende at halvparten av alle arter utryddes dette århundret. Bare fordi vi ikke klarte å begrense oss. Bare fordi vi fullstendig mistet bakkekontakten og over tid har blitt en art tatt helt ut av kontekst som ikke lenger kjenner vår rolle eller plass i naturen. Vi burde bare legge oss ned og dø.”

5 - Aksept

“Situasjonen er som den er, og dette er ikke et problem som kan løses. Vi er i en eksistensiell krise som forverres hver eneste dag. Og det gjelder ikke bare mennesker, men også samtlige andre arter på denne planeten. Alle de andre artene som aldri har stemmerett eller mulighet til å protestere. Dette er ikke en situasjon vi kan løse, men noe vi må komme oss gjennom i fellesskap. Vi må samarbeide om å radikalt omstrukturere absolutt hele samfunnet og nedskalere all aktiviteten vår.

Eksponentiell økonomisk vekst kan ikke lenger være vårt øvre mål, og vi er nødt til å gjøre vårt beste for at naturen skal få tid og anledning til å hente seg inn igjen. Et rikt biomangfold er helt nødvendig for at det skal kunne eksistere mennesker her, og dette biomangfoldet utgjør selve livsgrunnlaget vårt. Vi må finne ut hvordan vi kan sameksistere med resten av livsformene på planeten og vi kan ikke lenger forsyne oss med mer enn det vi trenger. Ordet “tilstrekkelig” kan ikke lenger være et fremmedord.”

Foto: Caleb Cook / Unsplash

Det er ikke sikkert alle takler å stå i dette når de innser hvor ille vi faktisk ligger an. Noen vil nok melde seg ut og forsvinne inn i en depresjonsspiral. For dette er tungt å ta inn over seg. Mennesker har aldri vært i en tilsvarende situasjon tidligere. Joda, vi har vært i kriser før også, men ikke i denne skalaen. Aldri som en global moderne industriell sivilisasjon som fortløpende krysser av for hvilke av planetens tålegrenser vi blåser gjennom - som om de er tall på et bingoark.

“BINGO!”

Mange av de som får denne informasjonen servert vil kanskje aldri akseptere den noensinne, fordi den er for ukomfortabel å godta. Det blir en mental forsvarsmekanisme. Kanskje derfor de aller fleste politikerne (og folk flest?) fornekter virkeligheten eller desperat prøver å forhandle med fysikkens lover.

Bare se hvor mange som har kjørt seg fast enten i stadiene “fornektelse” eller “forhandling”. Hver eneste dag deles det naive artikler om “tech-løsninger” som skal være det magiske svaret, og samtidig er det altfor mange som ikke engang klarer eller vil anerkjenne at situasjonen er som den er. Virkeligheten er ekstremt ubehagelig å akseptere, derfor unngår man den også så lenge man kan. Vi har evolusjonen å takke for at vi unngår ubehag, bevisst eller ei.

Men forhåpentligvis er noen både villige og i stand til å jobbe for å endre kursen vår og gjøre alt de kan for at fremtiden skal bli litt bedre enn sånn den ser ut foreløpig.

Del 3: Respons

Når alle i denne alliansen omsider har forstått situasjonen og hvordan vi ligger an, så kan de som fortsatt er igjen begynne å diskutere det siste punktet, som er hva slags respons dette krever av oss. Her vil systemtenkerne fra Del 1 ha utrolig mye å bidra med, for de kan forklare i detalj hvorfor vi ikke bare kan “elektrifisere alt” eller “fase ut fossil energi”.

Hvordan kan vi omstrukturere samfunnet for å hindre at vi gjør lignende tabber i fremtiden?

Så setter de seg rundt et tomt bord og begynner helt fra scratch. Hva trenger vi egentlig, hvis vi starter med blanke ark? Hva er første punkt? Hvordan skal vi legge opp matproduksjon, transport, infrastruktur, kommunikasjon, utdanning, handel, energisystemer og alt mulig annet vi trenger og samtidig holde oss innenfor planetens tålegrenser?

Hva må nedskaleres og hva må prioriteres? Hvilket økonomisk system passer best innenfor disse rammene? (Noe f.eks Kate Raworth, Steve Keen eller Timothée Parrique kunne gått nærmere inn på).

Hvor bærekraftige er egentlig storbyer og må vi rett og slett desentralisere og nedskalere igjen?

Og hva skal målet vårt være? På en fysisk planet med begrenset tilgang til energi og ressurser kan det uansett ikke forbli som i dag. Hva er verdifullt og hva innebærer det å være menneske egentlig?

Agnar Lirhus har beskrevet mye av det som kreves her:

Samfunnet vårt

Og ikke minst; hva blir vi nødt til å ofre - kanskje for alltid? Kan vi lære oss å skille mellom hva vi har lyst på og hva vi faktisk trenger? Kan “tilstrekkelig” slutte å være et fremmedord?

Vi trenger en Legolas, en Aragorn, en Gimli, en Boromir, en Merry, en Pippin, en Gandalf og en Sam, for vi har ikke en Frodo som kan gjøre denne oppgaven alene. Alle må bidra. Og ingen kan gjøre dette for egen vinning, men for fellesskapet. Ikke bare for alle som lever i dag, men for alle de som kommer til å være her i fremtiden også. Alt vi gjør, uansett hvor smått, får større og større ringvirkninger jo lenger inn i fremtiden vi kommer.

I tillegg må dette prioriteres i skolen umiddelbart. Økologi og planetens tålegrenser må være pensum helt fra første skoleår. Selvfølgelig trenger ikke 6-åringer å lære om sivilisasjonskollaps, masseutryddelser og blodig krigføring om ressurser, men de bør få kunnskap tidligst mulig om at vi bare er én av mange arter i naturen og at et rikt biomangfold er viktig for at alle livsformer skal kunne eksistere her. Vi kan ikke bare forsyne oss med alt vi ønsker.

Økologisk overshoot må bli allmennkunnskap.

Alle trenger også å forstå at mennesker ikke eksisterer “utenpå” eller “parallelt” med naturen, men at vi også er en del av den og at alt vi gjør har konsekvenser. Og at alle arter har sin plass og utfører viktige økosystem-oppgaver i dette enormt komplekse biologiske nettverket naturen består av.

Vi burde også slutte å gi nyliberale økonomer fritt spillerom til å spre vranglæren sin i alle nyhetsmedier når enn de måtte ønske, for det eneste de gjør er å forsinke og gjøre omstruktureringen vi skal gjennom tyngre og verre for absolutt alle sammen.

Økonomer er styrt av ideologi - ikke vitenskapelige fakta. Og økonomiske modeller er ikke koblet til vår fysiske virkelighet. Derfor kan de heller ikke få være med og bestemme veien videre. Dette surret har vi faktisk ikke tid til.

Vær en motstemme til galskapen deres!

“Do you remember the Shire, Mr. Frodo? It'll be spring soon. And the orchards will be in blossom. And the birds will be nesting in the hazel thicket. And they'll be sowing the summer barley in the lower fields... and eating the first of the strawberries with cream. Do you remember the taste of strawberries?”

Det var ingen av dem i Tolkiens historie som hadde spesielt lyst til å samarbeide i utgangspunktet, for alle hadde sine egne mål, sysler og liv å fokusere på. Alle var fullt opptatt med sitt. Men de endte opp med å gjøre det likevel, fordi de innså at dersom de lot være risikerte de å miste alt som hadde betydning for dem.

For at vi i det hele tatt skal kunne danne en slik allianse så må vi aller først hive alle økonomiske insentiver og profittfantasier ut av vinduet, for det er ikke det dette dreier seg om. Dette er ikke en konkurranse, det handler om å samarbeide.

Næringsinteresser, private selskaper, “tankesmier” og andre lobbyorganisasjoner som jakter profitt og jobber for å tvinge fram økonomisk vekst må finne seg i å vente på gangen til de eventuelt skulle bli bedt om å komme inn. Men det er ingen garanti for at de får delta i det hele tatt.

Penger er uansett irrelevant, for dette handler om selve livsgrunnlaget vårt og hvordan et økende overforbruk av energi og rasering av natur fører oss stadig raskere rett inn i en uunngåelig kollaps av vår moderne sivilisasjon slik vi kjenner den. Hvis det finnes private selskaper med både kapasitet og vilje som kan bidra positivt til at den enorme strukturelle omstillingen vi skal gjennom går raskere og smidigere, så kanskje de blir spurt om å være med.

Men de kan ikke forvente å gå med økonomisk overskudd. Dette er først og fremst en dugnad for alle involverte og som hele befolkningen vil dra nytte av. Fokuset må derfor flyttes fra kommende kvartalsrapport og rettes mot de neste ti, hundre og tusenvis av årene.

Hvis du lurer på hvor omfattende og i hvilken skala denne omstruktureringen må være, så kan du se for deg hvordan vi stengte ned hele det globale samfunnet under pandemien. Og vi må mangedoble den responsen.

Pandemien beviste at det er mulig, men det forutsetter at flertallet forstår situasjonen og er klar over risikoen. Dette må være første prioritet. Man kan ikke respondere rasjonelt på en situasjon før man forstår den.

Og dette handler minst like mye om de millionene av andre arter vi deler denne planeten med og som aldri har stemmerett eller blir tatt hensyn til hver gang vi mennesker “har lyst på noe”. De blir aldri hørt, de har ingen mulighet til å protestere og det er de som alltid må vike. Og det er de vi hensynsløst utsletter fordi vi insisterer på å holde denne selvutslettende nekrokapitalismen gående.

Når vi i løpet av dette århundret bikker 3 graders oppvarming vil dette trolig føre til at halvparten av planetens arter utryddes. De forsvinner for alltid og kommer aldri noensinne tilbake igjen. Når elefantene er borte vil det aldri mer eksistere elefanter på jorda. De vil kun være å finne i bøker, bilder, videoklipp og som beinrester på et museum. Og som minner.

Derfor må naturen også være representert rundt forhandlingsbordet.

Vi konverterer den levende planeten til tall fordi vi har fått for oss at den eneste veien til suksess er at tallene “må” vokse eksponentielt for evig, og alt som ikke bidrar til voksende tall kan ofres. Nesten alt vi gjør i dag dreier seg om å slåss om og akkumulere tall. Ofte nevnes 2100 og “slutten av århundret”, men hvor mange er det egentlig som anerkjenner at det kommer en tid etter 2100 også, og reflekterer over hva slags verden vi etterlater oss for generasjonene mer enn 75 år inn i fremtiden?

Tidslinjen stopper ikke ved 2100; vi dundrer like fort gjennom denne “målstreken” som alle andre øyeblikk som kommer og går. Hva er planen for 2140? Eller 2300? Vil det kunne eksistere komplekse livsformer her i det hele tatt om noen hundre år eller er det helt irrelevant så lenge du kan kjøpe alle nye versjoner av iPhone og reise med fly når enn du måtte føle for det?

Er ikke den eneste planeten vi vet om hvor det eksisterer liv verdt å ta vare på?

Vekstbesettelsen og det antroposentriske verdensbildet vi har dyrket frem som en gudeskikkelse de siste par hundre årene må dumpes i lavaen for godt. Vi må bli enige om hva som egentlig betyr noe for oss og vi er helt nødt til å bli voksne.

Men aller først trenger vi at folk forstår situasjonen. Hvis man ikke forstår situasjonen har man heller ingen forutsetninger til å respondere klokt på den.

Konsekvenser og risiko må formidles ærlig av fagpersoner med dyp kunnskap om komplekse ikke-lineære systemer, ikke av ideologi-styrte “astrologer med kalkulator”.

Foto: Ása Steinarsdóttir / Unsplash

I dag har vi utallige politikere, klimaaktivister, naturvernere, sivilingeniører, tech-optimister og gründere som alle er hellig overbevist om at de har “løsningen på klimakrisen” og vet hvordan vi skal “stoppe klimaendringene”. Og alle roper i munnen på hverandre, for alle vet hvilken magisk løsning som er best å satse på. Alle fokuserer på sitt eget snevre felt som de har spesialisert seg i, og ingen har tid eller kompetanse til å sette seg inn i hvordan hele systemet henger sammen.

De skjønner ikke situasjonen.

Hadde de gjort det ville de ikke engang brukt ordet løsning, de ville heller argumentert for rasjonelle responser på en eksistensiell krise. Alle som ikke skjønner situasjonen kaster bort tiden vår med idéene sine.

Tid vi ikke har råd til å sløse vekk.

Manglende kunnskap og fravær av systemtenking gjør at alle disse i utgangspunktet gode intensjonene virker mot sin hensikt og fører oss i stedet med rekordfart inn i en “Mordor-økonomi”, der vi bruker en stadig større del av tilgjengelig energi og ressurser for å få energi og ressurser tilbake.

Vi løper nå så fort i hamsterhjulet at det brenner, fordi målet vårt fortsatt bare er “mer av alt, for alltid”.

Nei, kjernekraft er dessverre ikke en løsning. Ikke elbiler, solcellepaneler eller vindturbiner heller. Dette er bare en liten del av en massiv respons som vil innebære en radikal omstrukturering av hele samfunnet vårt. Sannsynligvis vil vi trenge litt av alt sammen.

Det handler ikke isolert sett om å fase ut fossil energi, det handler om at vi må nedskalere absolutt alt vi gjør og kutte forbruket av all energi. Hvordan går vi frem for å nedskalere tilstrekkelig innenfor den tiden vi har til rådighet og hvorfor kan vi ikke bare bygge oss ut av dette?

Fordi man løser ikke en situasjon ved å gjøre enda mer av det som forårsaket situasjonen.

I denne artikkelen av Richard Heinberg forklarer han ganske utdypende hva det dreier seg om.

The Core of the Transition is Using Less Energy

“At the heart of most discussions about the energy transition lie two enormous assumptions: that the transition will leave us with a global industrial economy similar to today’s in terms of its scale and services, and that this future renewable-energy economy will continue to grow, as the fossil-fueled economy has done in recent decades. But both of these assumptions are unrealistic. They flow from a largely unstated goal: we want the energy transition to be completely painless, with no sacrifice of profit or convenience.”

Foto: Pierre Bamin / Unsplash

Frodo ville ikke engang ha denne oppgaven, men han tok den på seg fordi de andre var mer opptatt av å krangle og slåss. Da ingen andre var villige så hadde han ikke noe annet valg enn å melde seg frivillig. Noen måtte gjøre det. Og det kostet ham nesten alt.

Hvem kan bære ringen som i vår verden representerer den nyliberale økonomiens vekstbesettelse til Mount Doom og hive den ned i lavaen, uten å bli fristet på veien til å “låne den litt” for egen vinning?

Hva er viktig for deg og hva er du villig til å ofre?

Hva kommer til å bli din rolle når tiden for økonomisk vekst er over for alltid?

For hvem skal egentlig gjøre noe hvis ikke du gjør noe?

Og hvis ikke her og nå; når da?

---

Frodo: I can't do this, Sam.

Sam: I know. It's all wrong. By rights we shouldn't even be here. But we are. It's like in the great stories, Mr. Frodo. The ones that really mattered. Full of darkness and danger, they were. And sometimes you didn't want to know the end. Because how could the end be happy? How could the world go back to the way it was when so much bad had happened?

But in the end, it's only a passing thing, this shadow. Even darkness must pass. A new day will come. And when the sun shines it will shine out the clearer.

Those were the stories that stayed with you. That meant something, even if you were too small to understand why. But I think, Mr. Frodo, I do understand. I know now. Folk in those stories had lots of chances of turning back, only they didn't. They kept going. Because they were holding on to something.

Frodo: What are we holding onto, Sam?

Sam: That there's some good in this world, Mr. Frodo... and it's worth fighting for.

― J.R.R. Tolkien

---

Les også: