Parasitten gror
Uavhengig av hvilket politisk parti som sitter med makta kveler tentaklene til den økonomiske superorganismen livet ut av alt den ikke kan absorbere som næring.
Absolutt ingenting skjer uten energi. En maskin uten energi er en skulptur, en kropp uten energi er et lik. Vi mennesker trenger å få i oss rundt 2000 kalorier i døgnet for å fungere. Denne næringen eller energien får vi fra mat og drikke. Men det økonomiske systemet vårt krever en helt annen type næring, som den kun kan få ved å brenne energi for å omdanne materie til tall. I dette regnestykket er det irrelevant om man tjener ti millioner kroner på å selge bananer eller granater; profitt er profitt. Det viktigste er at tallene øker. Nytteverdien av det som produseres avgjøres av størrelsen på overskuddet, ikke av de negative konsekvensene.
Denne parasitten forbrenner stadig mer energi enn før, for å kunne konvertere enda litt mer av naturen om til tall som skal vokse evig på en skjerm. Som en umettelig “superorganisme” som eter seg gjennom alt av tilgjengelig energi og ressurser sprer disse tentaklene seg utover planeten. Ikke bare på overflaten; de trenger seg også dypt ned i bakken, faktisk helt ned til havets bunn. Ingenting er hellig.
Kan noe konverteres til tall så skal det fortæres, og dersom det står i veien eller ikke anses som “nyttig” kan det tilintetgjøres. Superorganismen sorterer alt i to kategorier; næring eller irrelevant. Og ofte havner noe i den første kategorien fram til det ikke lenger bidrar med næring, for så å flyttes over i den andre. Det gjelder alt fra ferskvann og trær, til melkekyr og mennesker.
I sosiale medier skrev miljøvernorganisasjonene om hvor skuffet de var fordi neste års statsbudsjett ikke handler mer om å verne naturen. “Norge kommer bare halvveis til klimamålene” kunne vi nylig lese hos NRK.
Har de ennå ikke forstått at det eneste som får økonomien til å vokse eksponentielt er å brenne mer energi for å ødelegge mer natur? Vi kan ikke gjøre begge deler; vi må velge.
Enten velger vi et stabilt klima og en levelig biosfære, eller evig eksponentiell økonomisk vekst. Politikerne fantaserer om at vi kan gjøre alt samtidig. Det er ikke sånn det fungerer. Man kan ikke inngå kompromisser med fysikkens lover uansett hvordan man formulerer seg i utkastet til et statsbudsjett.
VG skriver “Tidenes naturbløff”:
“Regjeringen kutter blant annet rundt 449 millioner kroner til skogvern, ifølge sitt eget klimaregnskap kalt Grønn bok.
Regjeringen kutter også omtrent like mange millioner som de lover å gi.“
Tentaklene som forsyner denne umettelige parasitten med næring blir stadig flere, de blir tykkere og de penetrerer dypere inn i planetens kjerne. For ikke bare blir næringen den trenger stadig vanskeligere å få tak i, den er også mindre konsentrert enn tidligere og krever mer tid, energi og ressurser å hente ut. Det innebærer at en stadig større prosentandel av energioverskuddet vårt går med til å hente ut energi og ressurser, samtidig som utbyttet blir mindre og mindre.
Det gestikuleres med hender, veives med armer og lanseres “ambisiøse” planer om å kjøpe klimakvoter og “løse klimakrisen”. Vi blir fortalt hva som er kvotepliktig og ikke, og hvordan vi på den mest fordelaktige måten kan redusere de ulike prosessene i økosystemet ned til tall og plassere dem inn i et regnestykke så vi får svaret vi vil ha.
Utslipp flyttes fra det ene regnearket, krysser noen landegrenser og ender opp i et regnestykke i et fattig land. Alt for at sluttsummen i utregningen skal være som vi ønsker. Litt skattelette her - noen økte avgifter der. Absolutt alt og alle kan ofres for at parasitten vil tilber som en gudeskikkelse skal kunne fortsette å vokse uhemmet.
Denne triksingen med tall er selvfølgelig helt forgjeves så lenge utslippene bare fortsetter. For atmosfæren og havet er det ikke så viktig hvilken nasjonalitet utslippene og avfallet har. Landegrenser er imaginære og alle livsformer vi kjenner til bor på den samme planeten. Sjøfugl som dør av magen full av plastbiter er ikke så opptatt av om plasten kommer fra en norsk eller vietnamesisk fiskebåt.
Til tross for at vi har et relativt bredt politisk spekter i Norge er alle partiene i hovedsak ganske like når det dreier seg om metakrisen. De har alle samme øvre mål for samfunnet; evig eksponentiell økonomisk vekst og “mer av alt, for alltid”, men de er litt uenige om den optimale veien til målet.
Aller lengst til høyre finner vi gjerne de verste klimafornekterne, de som uansett ikke vil høre på vitenskap og som insisterer på at alt er “normalt” og det “har alltid vært sånn”. Dette er “bare tull” og “ingenting å bry seg om.” “Klimahysteri!” copypaster de i kommentarfeltene som digitale papegøyer, fullstendig uten innsikt i noe som helst utenfor sin egen lille boble. “Det er faktisk motsatt; det blir kaldere, færre dør av varme, verden blir grønnere, havnivået synker og vi produserer bare mer og mer mat. ALT BLIR BEDRE!”
Som frosken nede i brønnen ser de kun sin knøttlille flik av verden. Og uansett er det ingen som skal fortelle dem hva de skal gjøre. De hører ikke på noen andre enn seg selv.
Der finner vi også en god del tradisjonelle økonomer helt uten relevant faglig bakgrunn som konkluderer med at “selv 5 graders temperaturstigning går helt fint.” Vi får uansett økonomisk vekst og økt velferd som veier opp for eventuelle negative konsekvenser. Husk å se på nedgang i barnedødelighet og malaria, ikke se på alt det negative. Og dersom det blir for ille flytter vi bare de mest værutsatte sektorene inn under tak. Null stress. Hvordan de kommer fram til den konklusjonen? Ved at de bruker det som best kan beskrives som “Snurre Sprett-fysikk” i de simplistiske økonomiske modellene sine. Eller for å si det på en annen måte; “dritt inn gir dritt ut”.
Lengst til venstre har vi “de grønne vrangforestillingene”; gjengen som tror at vi skal bytte ut den “slemme” energien med “snill” energi og fortsette omtrent som vi pleier. Klart økonomien skal vokse og selvfølgelig skal vi ha denne levestandarden for alltid, vi må bare bli kvitt de onde oljeselskapene! Noen av de ivrigste “naturvernerne” og “klimaaktivistene” pusher dessuten hardt for at vi skal bygge flest mulig kjernekraftverk så vi kan ha “evig” med “ren” energi.
Noen har skapt seg et helt konkret fiendebilde i form av selskaper som tjener penger på fossil energi, og ser ikke ut til å forstå at vi må kutte forbruket av all energi. Ikke bare den fossile. De ser heller ikke ut til å bry seg stort om hvor mye fossil energi og ressurser som kreves for å bygge kjernekraftverk og all den obligatoriske infrastrukturen det også medfører. Og de færreste ser ut til å reflektere over at det nettopp er vår levestandard og vårt forbruk som krever all denne energien i utgangspunktet.
Hvem tror du er skyld i utslippene fra å utvinne råstoffene, transportere og foredle de for å produsere en PlayStation eller iPhone et sted i Kina som du bestilte fra en norsk nettbutikk? Du burde se deg i speilet.
Mange er også superpositive til å tapetsere enorme landområder med solcellepaneler og kle både horisonten og det åpne hav med vindturbiner. Ingen større endringer ellers altså, vi skal kjøpe, forbruke og kaste stort sett som vi er vant til. Men vi skal gjøre det med “ren”, “utslippsfri” og “fornybar” energi. Superorganismen blir aldri mett, den krever bare mer og mer for hver dag som går.
Men energi fornyes ikke, den skifter bare form. Ikke all energi er nyttig for mennesker heller. Hadde den vært det kunne vi klart oss lenge på en slurk diesel, da det skal godt gjøres å finne noe mer kaloriholdig.
Vi har heller ikke fotosyntese i huden og solenergi er derfor irrelevant med mindre vi kan omdanne den til noe annet via maskiner vi bygger, og disse maskinene krever fossil energi og materialer vi får fra gruvedrift. Råstoffene vi trenger for å produsere materialene er av stadig dårligere kvalitet og krever eksponentielt mer energi å utvinne og foredle. Vi må putte mer energi og ressurser inn og får stadig mindre energi og ressurser ut av det.
“Klimaingeniører” og “fornybar-gründere” i alle former og fasonger prøver å pushe alt fra geotermisk energi, til gigantiske speil i verdensrommet som skal samle og “stråle” energien ned til oss. De jobber nærmest med laserfokus på sitt ene snevre felt og ser ikke ut til å forstå at en situasjon som har oppstått nettopp av at vi har (og har hatt) et altfor høyt forbruk av energi og naturressurser ikke kan løses ved å gjøre enda mer av det samme. Alle har de den ene løsningen vi trenger, og du må høre på dem - ikke på noen av konkurrentene.
Gruvedriften, mengden fossil energi som kreves og alt avfallet denne massive utbyggingen vil føre til, snakker de helst ikke høyt om. Det virker heller ikke som om de har reflektert over at alle maskiner vi bygger før eller senere bryter sammen, og at det betyr at vi må gjenta denne prosessen igjen og igjen til evig tid, med alt det innebærer av gruvedrift som krever eksponentielt mer energi fortløpende. Kanskje så mye som fem ganger per århundre. Med mindre vi nedskalerer og godtar at vi må klare oss med langt mindre.
Og mellom disse ytterpunktene til høyre og venstre finner vi ulike konfigurasjoner der flertallet ser ut til å tro at hvis vi bare gjør “litt av alt” så går dette helt fint. Litt naturvern her, litt økonomisk vekst der. Litt skog som får stå i fred på den ene kanten av landet, og så bygger vi forurensende industri på motsatt kant. For vi “må” ha flere arbeidsplasser, mer industri og mer økonomisk aktivitet. Mer produktivitet. Målet er vekst. Uansett er det en slags generell oppfatning om at “klimakrise”, “naturtap”, “miljøvern” og denslags er noe som er “langt der ute” et sted. Det er ikke her vi oppholder oss, men vi må ta det på alvor likevel. Men ikke så mye på alvor at det går ut over veksten og alle arbeidsplassene, for det skulle tatt seg ut.
Til syvende og sist ser de aller fleste politikere og ledere ut til å innbille seg at mennesker eksisterer parallelt med resten av økosystemet og at vi befinner oss trygt isolert på utsiden av kollapsen som foregår i biosfæren vår. Det er triste greier, men det går sikkert bra med oss. Vi er vel ikke en del av økosystemet? Vi eier det, skjønner du vel.
Planeten behandles som et utømmelig varelager som bare ligger der og venter på at vi skal plyndre det, og det inkluderer samtlige andre levende skapninger. Hva som har nytteverdi er opp til oss å avgjøre. Bidrar ikke denne arten til økonomisk vekst og økt “velferd”? Ok, da er den irrelevant og det er ikke så farlig om den dør ut. Tentaklene til den økonomiske superorganismen vår kveler livet ut av alt den ikke kan absorbere som næring.
Vi endrer også språket vårt til fordel for superorganismen og kanskje for å bedre vår egen samvittighet. Rovdyr drepes ikke, de “felles”. Fellingstillatelse burde være noe man trenger for å kutte ned et tre, ikke drepe et selvbevisst rovdyr som kun følger sine naturlige instinkter for å overleve. Noen ganger kalles det “å ta ut” ulv. Det er også en ufarliggjøring av denne gjerningen. Hval og sel drepes visst heller ikke, de “fangstes”. Som om noen vimser rundt med en stor håv og bare slenger et nett rundt de midlertidig, klapper de forsiktig på hodet og slipper de fri igjen. Men sel blir enten skutt eller brutalt slått i hjel med en sånn som denne. Helt uten noen rasjonell grunn.
Ordet park slenges på som en positivt ladet ending for å skjønnmale ødeleggelsene; industripark, vindpark, maskinpark, næringspark og bilpark. Det er sikkert flere eksempler.
“Oppdrar” vi fisken? Nei, vi holder den fanget, feiter den opp, tvinger den til å formere seg så fort som mulig, utsetter den for grufulle metoder for å fjerne parasitter og andre sykdommer, før vi dreper den, selger den og spiser den. Mange av de dør lenge før denne prosessen er ferdig og blir bare dumpet i naturen. Høres “grassfed beef” ut som storfe som løper lykkelige rundt i det fri og bare spiser gress? Du kan jo google det.
“Forvaltning” er et diffust paraplybegrep som hovedsakelig handler om å fjerne noe fra økosystemet, enten planter eller dyr. Det beskriver egentlig bare våre desperate forsøk på å kontrollere og styre naturen. I kjelleren har jeg en halv pose grillkull med en etikett som lyder “fra godt forvaltede skoger”. En godt forvaltet skog er altså en vi kutter ned og brenner opp. God forvaltning av skog er å konvertere den til penger samtidig som vi fyller atmosfæren med mer CO2. Kjekt å vite, og deilig for samvittigheten.
“Hente penger” er et uttrykk man ofte ser i finansavisene, som om selskaper bare kan rusle seg en liten tur og hente noen overflødige pengesekker som ligger der ute og venter. Vi kan jo ikke si at dette bare er desperate forsøk på å holde seg flytende og unngå konkurs, da brukes heller ord som “restrukturering”, “fornyet strategi” eller “økte ambisjoner”.
Ofte brukes det også “cowboy-språk” som “skyte inn penger” og “aksjen/selskapet bykset/hoppet”. Og for å virkelig understreke at alle disse ødeleggelsene skal ses på som en ren feiring brukes det ord som “børsfest”, “boligfest” og “utbyttefest.”
Party on, dude!
Ordet “næring” blir i dag som oftest brukt for å beskrive denne nekrokapitalismen der vi konverterer naturen om til tall på en skjerm.
“The First Suicidal Life Form on Earth
Whatever we decide to call this system, the big problem with The Thing is that it is by definition self-destructive. It is a resource-syphoning system driven by profit and efficiency alone, aimed at maximum utilization of resources to the point of exhaustion. In other words, it follows maximum death / maximum profit economics. This monstrous progeny of our greed, The Thing, now runs this planet. It operates not on dreams, laughter, tears, feelings, aspirations, creativity, spontaneity, love, compassion or any other of our best human qualities. It operates on profit until death. It is a system of necrocapitalism which is self-programmed to implode, once it has used up all of its raw materials. “
Vis meg en eneste norsk politiker som ikke er enten energiblind, ressursblind eller begge deler. Jeg skrev litt om det i “Sirkus for Energiblinde” og “Fortapt i Oljetåka”, men kort fortalt har vi mennesker et ytre (eksosomatisk) energiforbruk som tilsvarer opp til 100x det vi trenger å forbrenne av kalorier innvendig, i form av alle tjenester, varer, dingser, infrastruktur, transport og absolutt alt annet vi benytter oss av for at hverdagen vår skal gå rundt. Det tilsvarer over 400 Big Macs per person, eller forbrenningen til 10-12 elefanter i døgnet.

Denne energien og overfloden av tilgjengelige valgmuligheter tar vi for gitt, og vi er født inn i en kultur som har normalisert at dette forbruket ikke bare er vanlig, men at det også skal fortsette å øke for alltid. Som om det er en slags naturlov av mennesker er den eneste umettelige arten på planeten.
Selv lederne for de ulike naturvernorganisasjonene ser ut til å bli ukomfortable hvis noen foreslår at så lenge målet vårt forblir vekst vil naturen alltid krympe og at det ikke spiller noen rolle hvor mange millioner vi kaster etter “vern” her og der. Hvorfor er det sånn? Er det for tabu å snakke om selv for dem, eller forstår de rett og slett ikke at økonomisk vekst krever at vi reduserer naturen? De deltar gjerne i tv-debatter og argumenterer for at vi ikke må bygge ned vernede vassdrag eller kle horisonten med vindturbiner, men de kunne godt sagt i samme slengen at målet vårt ikke lenger kan være vekst. Vekst kan ikke frakobles et stadig større forbruk av energi og naturressurser.
Uansett hva som skjer går vi mot en fremtid der vi bruker mindre energi og naturressurser. Enten ved at vi stanger i de fysiske grensene vi ikke kan komme forbi; vi må bruke stadig mer energi for å få energi ut, og energioverskuddet vårt vil uansett bli mindre og mindre. Eller ved at vi frivillig nedskalerer alt vi gjør og reduserer forbruket vårt til vi blir en bærekraftig sivilisasjon. Det er supert for resten av biosfæren og alle de andre artene som vi deler den med. Et mindre energioverskudd betyr nemlig færre muligheter til å ødelegge naturen.
Vi styrer nå mot full kollaps i biosfæren på grunn av en umettelig økonomisk superorganisme vi selv har designet, men som vi fullstendig har mistet kontrollen over.
BNP forteller ingenting om helsetilstanden til pasienten; det beskriver kun størrelsen på parasitten. Og for denne moderne industrielle sivilisasjonen gjenstår det nå kun to alternativer; vi må gjøre alt vi kan for å få forbruket vårt ned på et bærekraftig nivå eller fortsette med full fart inn i vår egen selvutslettelse.
For å si det på en annen måte; hvis ikke vi strammer beltet så brekker vi ryggen.
Flott artikkel! Beskrivelsen din av situasjonen vi er i, er spot on. Jeg har ingenting å tilføye.
Men jeg kan ikke helt slutte meg til det du skriver på slutten: «[V]i må gjøre alt vi kan for å få forbruket vårt ned på et bærekraftig nivå eller fortsette med full fart inn i vår egen selvutslettelse.»
Det kunne man sagt for 50 år siden. Og det var det jo også mange som sa. Erik Dammann var en av dem. Hvis vi hadde tatt konsekvensen av det han og andre sa, kunne ting kanskje vært annerledes i dag. Isteden er vi altså der forfatterne av Limits to Growth sa vi absolutt ikke måtte havne – på randen av økonomisk kollaps (utviklingen de siste 50 åra ligner jo, slik Agnar Lirhus er inne på på bloggen sin, mistenkelig på «business as usual»-scenarioet i Limits to Growth).
En som skjønte hva som skulle til, var Stein Jarving. I år er det 50 år siden debutboka hans Grønt liv kom ut. Hvis mange nok hadde sluttet seg til tankene hans, kunne vi kanskje i dag hatt levende småskalajordbruk her og der (à la det jordbruket bonden og sosiologen Chris Smaje (https://chrissmaje.com/) skriver om) – om ikke annet ved siden av, og som et alternativ til, den globale superorganismen. (Den siste som, så langt jeg har kunnet registrere, offentlig tok til orde for alternative, sterkt nedskalerte måter å leve på her til lands, var Knut Caspari i tidsskriftet Sjølberger’n rundt år 2000.)
Det beste vi kan håpe på nå, er at folk står noenlunde samlet i den kommende (pågående?) sosioøkonomiske kollapsen (og for eksempel gjør kollapsen mest mulig rettferdig, slik aktivistene i Just Collapse tar til orde for). Men det håpet er nok også «hopium» (jf. illustrasjonen din). Mer sannsynlig er det vel at de fleste vil finne noen å skylde på for elendigheten de opplever. (Mange vil selvfølgelig også vise seg fra sin beste side, iallfall tidvis.)
Ettervekst, uten en forfatter? bekvemmelig kanskje.
Må virkelig gratulere etterveksten med stor vekst i bokstav bruken her, som vokser til ord i overflod.
Så er det vel en parodi da, og uten synlige løsninger på problemene, og da blir det bokstav sløseri!
"Parasitten" er et uttrykk for symptomet, ikke kjernen eller verten! Dette er tankene som er gjengangere når noen skriver eller snakker om de problemene livet på kloden står ovenfor: Energi, forbruk, og nedbygging av land i søken etter fornybar energi. Det er mildt talt å ta ordene utav den giftige kjeften til parasitten. Selv de som jobber for en annen vei som kan gjøre en forskjell til noe sikrere og derfor bedre for livet, bruker parasittens verdensbilde og verdisettinger. Parasitten snakker ikke om sitt biprodukt, som vi alle er med på å spre i luft, vann og land, mikro fiber og gifter fra vårt levevis som gir en "illusjon om velstand og LYKKE" dette er ikke mine ord, det er parasittens ord som alle papegøye tyter på.
At illusjonen er på grensen til sin kollaps er synlig i det at vårt levevis i stordelen av verden forgifter oss selv i en global politisk situasjon som er uberegnelig hvor enhver idiot som får tilgang til makt kan utløse det ukjente. Dette er faktisk innebakt i genene hos mange livsformer, også i mennesket: Når det blir for mange, oppstår en vandring som hos lemen resulterer i masse utrydding..
Så om det skal snakkes om en mulig vei fremover i tid, så er praten om HVORDAN VI LEVER, og det er dette som er poenget! Vi har en forbruker tilværelse som er uten sidestykke og som krever at fjellet knuses, raffineres og de mest ettertraktete delene brukes til å lage døde dippedutter som i følge parasitten gir velstand og til og med LYKKE. Lykke er vanligvis en interaksjon mellom to mennesker, gjerne ofte i avkledd tilstand. Hvem kan interagere med en smart telefon som kun gjentar signalene antennen oppfatter og omsetter til noe du er i stand til å oppfatte og kanskje forstå?
I dyreverden, hvor vi er del av, er parasitten den som utarmer verten til den dør, og det er hva som foregår. Da må vi altså enten drepe eller utstøte parasitten, og parasitten drikker all energi ,både utenfor og innenfor enhver organisme, og i dette tilfellet monetære verdier.
Hvis noen tror at en kan temme klima krisen og enda beholde vekst samfunnet, da er vedkommende med øye bind på vei utenfor fjellet. Jakten på materiell velstand er selve drivkraften i vår sivilisasjon. Men det er ikke DEN ENESTE drivkraften som kan benyttes. Alle før oss har hatt sine mål for velstand og lykke. De første tenkerne, filosofene fant at velstand er å ha nok: Livsnødvendighetene dekket med mat vann, hus, varme venner, familie (som er lykke). Det du trenger for å skaffe deg det nødvendige, ikke mer.
Du kan se det på rovdyret som er mett og tilfreds med tilværelsen: Det er sann velstand, og hunnen er lykken.