Dopamin-junkies i et brennende hamsterhjul
Vi har blitt en art tatt ut av kontekst. Distansert fra den virkelige verden får vi gradvis mindre igjen for å ofre stadig mer av energien og hverdagen vår.
Som lesere av denne bloggen sikkert har fått med seg, nærmer vi oss et punkt der energioverskuddet vårt ikke lenger klarer å vokse. Vi må putte mer energi inn for å få samme mengde ut, uansett om det er snakk om fossile hydrokarboner, metaller, mineraler eller andre ikke-fornybare ressurser.
Overfloden vi har blitt vant til er ikke fysisk mulig for oss å opprettholde over tid, for å si det kort og enkelt. Den utrolig behagelige og svært energikrevende levestandarden vår er avhengig av denne overfloden for å kunne eksistere. Det er problemet med eksponentiell vekst - den tar alltid slutt. Samtidig er vi fortsatt dønn fastlåst i et globalt system som krever eksponentiell vekst bare for å fungere. Vi løper fortere og fortere i hamsterhjulet vårt for å holde dette gående, det ryker av hjulet og vi begynner å bli ganske slitne i beina. Som en sjåfør med foten på gasspedalen har vi blikket låst på målet i horisonten og ignorerer alt vi blåser forbi på veien.
Hva er egentlig poenget? Hva er det vi ønsker å oppnå? Er det mulig at “mer av alt, billigere for alltid” ikke nødvendigvis betyr bedre? Og kanskje det ikke egentlig er verdt å bytte bort stadig mer av sin egen hverdag og energi mot et sluttresultat som gradvis bare blir dårligere.
Hvilke valgmuligheter vi har og variasjonene av disse avhenger av kompleksiteten som er mulig for vår moderne sivilisasjon. Nivået av kompleksitet avgjøres av differansen mellom energien vi bruker og energien vi får tilbake. Større og større overskudd gir mulighet til enda mer kompleksitet, som f.eks flere smartprodukter med enda flere funksjoner, som har flere og enda mer energikrevende ledd når de produseres. Eller stadig større biler med enda flere skjermer, sensorer, kameraer og generelt mer avansert teknologi.
Har man nok energi kan den sløses bort på hva som helst. Men med et energioverskudd som krymper vil utviklingen tvinges i motsatt retning; enklere design, kortere og mindre energikrevende prosesser, færre produkter og mindre biler. Det betyr ikke automatisk dårligere, det betyr bare mindre kompleksitet og færre valgmuligheter.
Et stadig mindre overskudd i dagens økonomiske system kan derimot bety at du enten må slite like mye som du gjør for å få mindre tilbake - eller at du må slite enda mer, uten å få mer ut av det. Hvor lenge er du interessert i å jobbe stadig mer for å holde deg på dette nivået?
Et mindre energioverskudd i fremtiden betyr mindre kompleksitet, mindre avansert teknologi og totalt sett færre valgmuligheter i hverdagen for hver enkelt av oss. Som Nate Hagens ville sagt det; rett og slett en “Great Simplification”. Og det spiller ikke så stor rolle hvor rik man er, for ingen vil være immune mot dette. Nøyaktig når dette systemet går opp i limingen for alvor er ikke så lett å beregne, da det er veldig mange faktorer som spiller inn.
Det eneste man kan vite med sikkerhet er at dette vippepunktet kommer. Kanskje er det her allerede, men akkurat som med eksponentiell vekst vil også den negative utviklingen være nesten usynlig i begynnelsen. Hvordan det potensielt vil utarte seg skal jeg ikke gå nærmere inn på, siden The Honest Sorcerer allerede har skrevet såpass godt og detaljert om det:
Den mentale helsen til spesielt de yngre generasjonene blir stadig dårligere, flere blir utbrente, deprimerte eller bare møter veggen. Folk orker ikke mer. Økonom John Maynard Keynes så for seg i 1930 at vi ikke ville trenge å jobbe mer enn 15 timer i uka med den teknologiske utviklingen og økningen i produktivitet vi ville få i fremtiden. Den fremtiden er nå, og folk jobber nærmest til de stuper bare for å få hverdagen sin til å gå rundt. Yngre generasjoner kan bare drømme om å få kjøpt seg bolig, med mindre de har pengesterke foreldre å lene seg på.
Welcome to the future! Please enjoy.
Jo mer penger du tjener - desto mer meningsløs er jobben din, i de aller fleste tilfellene. Og hvor mye penger du akkumulerer er også direkte relatert til hvor negative konsekvenser du har for biosfæren, ref. David Graebers bok Bullshit Jobs.
For en stund siden skrev Jeff McFadden noe som traff meg. Vi er egentlig ikke interessert. Vi er ikke interessert i å høre om eller snakke om temaer som oppleves truende. Det inkluderer da selvfølgelig også eksistensielle kriser. De fleste er ikke innom slike temaer i samtaler når de møtes, fordi det bare er ikke sånt man snakker om. Sporer man inn på sånne temaer får man gjerne svar i stil med “du, jeg er ikke så interessert i sånt” eller “bryr meg ikke ass”.
Det er ganske rart at vi har blitt sånn. Hvorfor bryr vi oss ikke? Hvis huset ditt stod i brann ville du sannsynligvis prøvd å slukke det eller kommet deg ut derfra. Selv om noen hadde sagt “Slapp av, det er bare halve kjøkkenet som står i flammer.” Du ville jo sett flammene med dine egne øyne og tatt affære. Hvis du bodde alene på en øde øy ville du neppe kuttet ned absolutt alle trærne for å brenne de opp fortest mulig. Alene er vi langt mer rasjonelle enn i fellesskap. Hva er det som hindrer oss i å se hva som skjer og reagere deretter?
“Åh, nå brenner regnskogen i Brasil ned. Æsj, så kjedelig for Brasil.”
Også scroller du videre.
“Jøss, nå skal de gifte seg, de som var med i det masete tv-programmet.”
Så får du opp en artikkel om en politiker som har sagt noe dumt.
Du scroller videre forbi den også.
“Oslofjorden dør. Det er faktisk skikkelig trist da. Men whatever.”
“Oi, se her! En kakeoppskrift! Den må testes ut!”
Vi blir stadig mer distrahert fra å fokusere på det som faktisk foregår rundt oss:
Jeg har også tenkt en del på noe som Vanessa Andreotti sa. Når vi snakker så klarer vi bare å formidle en veldig liten del av det vi faktisk tenker. Og det vi tenker på og reflekterer over er kun en brøkdel av alt det vi registrerer. For vi registrerer også bare en veldig liten del av det som foregår rundt oss. Og det som foregår rundt oss er bare en bitteliten del av alt som faktisk foregår.
Oppmerksomhet er en begrenset ressurs og vi kan ikke fokusere på alt samtidig.
Ta deg et minutts pause og se denne videoen. Den illustrerer veldig godt hvordan vi overvurderer vår egen evne til å registrere omgivelsene våre. Se om du klarer å telle nøyaktig hvor mange ganger spillerne med hvit skjorte sender ballen videre til noen andre.
Når man snakker eller skriver og prøver å dele noe er det derfor usannsynlig mye som må klaffe for at mottakeren sitter igjen med 100% av det en selv prøver å formidle, for alt er jo basert på ens egne personlige refleksjoner og opplevelser. Det aller meste av det en selv føler, opplever og tenker, vil man aldri noensinne klare å overføre til noen andre. Man kan nok komme et stykke på vei, men det vil alltid være mye som mangler.
To personer kan se nøyaktig den samme filmen i samme kinosal og sitte igjen med to vidt forskjellige inntrykk og tanker i etterkant. Men det er jo den samme historien, de samme skuespillerne, de samme bildene og den samme lyden. Hvorfor er de da uenige? Ingen av dem forlater kinoen med 100% av det filmskaperne ønsket å formidle. Dette har selvfølgelig ikke bare med oppmerksomheten å gjøre (selv om det også spiller inn her), men også hvordan man relaterer til tematikken, fordommer man har eller mangler, gruppetilhørighet og hvilke assosiasjoner man får av det man opplever basert på erfaringer fra sitt eget liv. Og mye annet.
Det er mye som foregår under overflaten her. I tillegg er det heller ikke uvanlig at man plutselig begynner å tenke på noe helt annet underveis; om man husket å låse døra eller at man må rekke innom en butikk på vei hjem. To personer vil aldri fokusere likt på de samme tingene. Distraksjoner kan oppstå ut av ingenting, skape assosiasjoner og kapre oppmerksomheten din når som helst. Så selv om man ser den samme filmen, vil den alltid oppleves forskjellig.
De fleste har sikkert opplevd å sitte og snakke med noen som plutselig midt i en setning tar opp mobilen og soner fullstendig ut av samtalen. Multitasking, sa du? Mobiltelefonen med sine blinkende varsler, vibrasjoner og lyder “roper” høyere i hjernen din enn den man sitter og snakker med, så fokuset blir derfor dratt over dit. Er det en viktig melding eller oppdatering? Hvem kan det være? Hva kan det gjelde? Belønningssenteret i hjernen lyser opp idet man registrerer varselet, ikke når man sjekker hva det faktisk er for noe (med mindre det står at man har vunnet ti millioner). Men man må selvfølgelig plukke opp telefonen for å være sikker.
Likheten mellom oss mennesker og aper som får appelsinjuice er slående. I en rekke eksperimenter ble aper gitt appelsinjuice direkte etter å ha blitt eksponert for et lydsignal. Det tok ikke lang tid før de begynte å assosiere denne lyden med en belønning. Da oppdaget man at belønningssenteret i hjernen ble aktivert av lyden, uansett om de fikk belønningen etterpå eller ikke. Apene fikk dopamin-fixen sin uansett. Høres det litt kjent ut? Det er samme greia som skjer når mobilen din plinger, selv om du ikke vet hva det gjelder.
Du kan sitte dypt konsentrert og jobbe med noe, men hvis du hører en brå lyd snur du deg. Ikke bevisst, det skjer helt automatisk av ren refleks. Man kan ikke noe for det, hjernen bare fungerer sånn. Ikke at det nødvendigvis er en belønning å se i retning av en som nettopp klarte å brette Teslaen sin rundt en lyktestolpe, men det er litt samme prinsippet da det blir en form for ubevisst “overstyring” det også.
Vi tror at vi mennesker er utrolig smarte i dag, men vi har fortsatt de samme instinktene og den genetiske programmeringen vi trengte for ti tusen år siden til å jakte, samarbeide i små grupper og overleve i naturen. I tillegg kan man trekke en direkte, ubrutt linje fra oss og tilbake til den aller første livsformen på planeten. Visste du forresten at vår evne til å se stammer fra en alge som levde for mer enn 500 millioner år siden?
“The chemical process of capturing light has a long history, much longer than the eye with its ability to distinguish objects. We can actually trace it to before the Cambrian explosion, to dinoflagellates, single-celled algae that produced the protein rhodopsin. Translated from the Greek, “rhodopsin” roughly means “violet sight”. Rhodopsin is the light-sensitive substance that we find in the rods of the retina that allows us to see in low-light conditions, although not enabling us to distinguish between different colours. The gene that provides for our sight is found, strangely enough, in an organism that doesn't even belong to the animal kingdom.”
Fra Johan Eklöfs fantastiske bok “The Darkness Manifesto”
I dagens moderne samfunn har vi i stor grad glemt hva det egentlig innebærer å være mennesker, og vi lar venstre hjernehalvdel styre en altfor stor del av livene våre. Dessverre såpass mye at vi helt har mistet forståelsen for hvordan vi, på lik linje med absolutt alle andre arter, er en del av et større økosystem der alt henger sammen med alt annet. Iain McGilchrist forklarer dette nærmere i denne podcast-episoden:
Denne høyteknologiske forbruksbaserte sivilisasjonen fortjener noen vanskelige spørsmål, og det er opp til hver enkelt av oss å komme med gode, rasjonelle svar. Hva er det som gir et liv mening? Hva innebærer det å være et godt menneske? Hva skal vi med empati? Hva er egentlig vår rolle og plass i økosystemet? Hvor mye mister vi egentlig av oss selv når mellommenneskelig kontakt reduseres til å foregå gjennom skjermer og maskiner, i tillegg til at vi erstatter fysiske mennesker med chatbots? Hvilken rett har vi til å bruke andre selvbevisste skapninger som slaver og behandle planeten som et utømmelig varelager som kun tilhører oss? Og hvor klok er denne plyndringen på sikt? Etter at primærbehovene våre er dekket så er det beste i livet gratis.
Dessverre er det altfor mange mennesker på denne planeten som ikke engang får dekket primærbehovene sine.
Kanskje har sistnevnte noe med dette å gjøre, som jeg tok opp i “Fortapt i Oljetåka”:
“...de fleste jobber på planeten er helt meningsløse, fordi det meste av profitten støvsuges uansett opp av de som allerede er milliardærer. Det innebærer altså at to tredjedeler av all “verdiskaping” går rett inn på bankkontoen til kun de aller rikeste og 99% av verdens befolkning får den siste tredjedelen.”
I praksis konverterer vi milliarder av tønner med eldgammel solenergi om til en kontinuerlig strøm av dopamin, etter at primærbehovene våre er dekket.
Mennesker har blitt en art “tatt ut av kontekst” og vi har mistet stadig mer av de naturlige koblingene vi har til resten av økosystemet. De ligger fortsatt der i bunnen, innbakt i instinktene og den genetiske arven vår og det er på tide at vi reparerer dem.
Vi trenger en rekalibrering.
Daniel Schmachtenberger har flere ganger fortalt om hvordan han gjennom oppveksten har fått være vitne til eldre menneskers siste refleksjoner på dødsleiet. Stort sett var det mye av det samme som gikk igjen; folk angret på at de ikke hadde brukt mer av sin begrensede tid sammen med menneskene som hadde betydd mest for dem, de ønsket at de kunne holde rundt noen bare én eneste gang til og vært mer tilstede for venner og familie. Og de ønsket at de ikke hadde jobbet så mye eller fokusert så mye på det meningsløse jaget etter materielle ting eller status, som uansett ikke gir deg noen bonuser ved livets slutt.
Når ens tid omsider er kommet og man forstår at man er i ferd med å “sjekke ut” er det ingenting man får med seg videre uansett. Så hva er poenget? Hvorfor skal akkurat du bruke så mye av energien og hverdagen din på å akkumulere mer og mer penger for å kjøpe ting du ikke trenger og poste feriebilder fra eksotiske destinasjoner for å imponere mennesker du ikke liker?
Kanskje det er på tide at vi lærer oss å sette mer pris på det vi har og reflektere over alt vi tar for gitt, fremfor å bare løpe enda fortere i hamsterhjulet på endeløs jakt etter neste dopamin-dose.
For vet du hva annet som også er en svært begrenset ressurs?
Tid.
«I praksis konverterer vi milliarder av tønner med eldgammel solenergi om til en kontinuerlig strøm av dopamin» god formulering!
Nettopp, vi trenger en rekalibrering!👍