Overshoot
Dopamin-avhengigheten vår holdes i gang med ressurser stjålet fra fremtidige generasjoner og drives av energien fra solstråler som traff planeten for mange hundre millioner år siden.
Hva er egentlig overshoot og hvorfor er det relevant for deg?
I og med at det er et ord som brukes ganske ofte her så er det kanskje greit å vie et eget innlegg til det.
Økologisk overshoot er det som skjer når organismer forsyner seg mer av økosystemet enn den regenerative kapasiteten egentlig tillater. Midlertidig tilgang på et enormt energioverskudd gir gjerne populasjonen en eksplosiv vekst. Dette gjelder alt fra små organismer som bakterier og muggsopp, og til rotter, pingviner, harer eller mennesker. Energikilden eller næringen kan være alt fra frø, insekter og antiloper, til fossile hydrokarboner.
Når bestanden øker må energien eller næringen fordeles på stadig flere individer, og etter en stund vil ikke den tilgjengelige energien være tilstrekkelig til å bære hele populasjonen og den kollapser ned til et bærekraftig nivå som er i tråd med økosystemets regenerative kapasitet.
Det bærekraftige nivået vil da være på et tilsvarende eller litt lavere nivå enn før den eksplosive veksten startet, avhengig av hvor mye kapasiteten har blitt redusert og hvor mye som er ødelagt (se stiplet linje på figuren under). En art i overshoot kan gjøre store og varige skader på det lokale økosystemet og det kan ta lang tid før naturen rekker å hente seg inn igjen til et tilsvarende nivå som før den eksponentielle veksten fant sted.
Færre individer har behov for mindre energi, og et mindre energioverskudd vil også gjøre at populasjonen vokser relativt sakte (eller ikke i det hele tatt). Samtidig rekker naturen rundt å bygge seg opp igjen over tid og etter en stund vil energioverskuddet igjen være stort nok til at populasjonen får anledning til å vokse, men den vil ikke kunne øke mer enn det energitilgangen tillater.
Overshoot er altså når en art forbruker den tilgjengelige næringen raskere enn naturen klarer å regenerere den - når noen eller noe midlertidig forsyner seg langt forbi naturens bæreevne. Grunnen til at jeg sier midlertidig er fordi eksponentiell vekst alltid stopper av seg selv.
Mennesker er den dominerende arten i samtlige økosystemer på planeten, derfor er også skadene vi forårsaker globale - ikke bare lokale.
Hvis gauper lever av å spise harer vil en enorm tilgang på harer gjøre at gaupebestanden vokser voldsomt på relativt kort tid. Flere gauper spiser naturligvis enda flere harer, og etter hvert som tilgangen på harer minsker vil også en del av gaupene sulte i hjel dersom de ikke finner alternativ næring. Dermed blir det igjen mindre press på harebestanden, som atter en gang får muligheten til å vokse, gitt at den ikke er helt utryddet. En større populasjon med harer vil med tiden igjen gi gaupebestanden anledning til å øke i antall, og man får den samme syklusen på nytt. Og sånn fortsetter det.
I et område med harer der det ikke eksisterer gauper eller andre rovdyr i det hele tatt, men med enorm tilgang på gress, urter og bark vil harebestanden kunne eksplodere i antall, for det vil ikke være noe som hindrer ukontrollert vekst. Fram til tilgangen på nettopp gress, urter og bark ikke lenger er tilstrekkelig, og da kollapser også harebestanden ned til et bærekraftig nivå.
Overshoot er på ingen måte uvanlig i naturen, men det som hindrer at det skjer absolutt hele tiden er at alle de ulike artene i et økosystem vanligvis holder hverandre i en viss balanse. Bakterier, sykdommer, virus og parasitter bidrar også til å regulere dette.
I dag gjenstår det kun fattige 2,5 kg med ville landlevende pattedyr for hvert menneske på planeten. For litt over 200 år siden var tallet 80 kg og for 10 000 år siden var det 50 000 kg per person. Hvor har disse dyrene gjort av seg da? De er oss. Eller dvs, vi har tatt plassen deres. Vår biomasse har enten fordrevet eller i praksis fortært deres.
Da vi mennesker oppdaget hvordan vi kunne dra nytte av mange hundre millioner år gammel solenergi i form av fossilt karbon fikk det litt samme effekt som hvis noen velter ei trillebår med sukker rett ved ei maurtue. Ikke bare fikk vi en eksplosiv vekst i befolkningen, men vi fikk også masse “gratis” energi vi kunne sløse bort på akkurat hva som helst, uten at det gikk på bekostning av kaloriene vi faktisk trengte for å overleve. Dette vanvittige energioverskuddet kalles gjerne “karbonpulsen”. Se Nate Hagens forklare hva som driver overshoot her:
I dag har hver og en av oss i vestlige, rike land en “ytre” (eksosomatisk) forbrenning på opp til hundre ganger kaloriene vi trenger å spise. Det tilsvarer en 30 tonn tung primat, eller 10-12 elefanter. Denne “ytre forbrenningen” omfatter alt vi bruker i hverdagen for at samfunnet vårt skal gå rundt; alt av matproduksjon, transport, infrastruktur, kommunikasjon, industri, kjøpesentre, veier, elektrisitet osv. Alt dette trenger energi for å fungere. Uten energi skjer det ingenting, og en maskin uten energi er bare en skulptur.
Men dette er selvfølgelig ikke bærekraftig og vil heller ikke kunne fortsette i dette tempoet. Vil mer enn 8 milliarder mennesker noensinne kunne leve bærekraftig samtidig? Kanskje, men ikke med norsk levestandard. For den ryker, uansett om vi tilfeldigvis er født inn i en kultur der alle tar den for gitt.
Å leve bærekraftig blir som om du skulle levd kun av rentene du får i banken. Hvis du får 5% renter i året er det bare de 5% du kan bruke. Bruker du mer vil rentene neste år utgjøre en mindre del av totalen, og kapitalen vil krympe år etter år. Vi behandler dette midlertidige energioverskuddet og resten av de ikke-fornybare ressursene som om de er gratis renter som varer evig, men i realiteten er det selve kapitalen vår.
Blir kapitalen borte så blir du blakk.
Blir du blakk i naturen så dør du.
Men i tillegg til økologisk overshoot har vi, i motsetning til andre arter, også økonomisk overshoot, i form av gjeld.
Hvis Geir eier et stort epletre og treet produserer 500 epler i året, så kan ikke Geir gi bort eller selge flere enn 500 epler i løpet av et år. Men hvis Bjarne kommer og sier at han vil kjøpe 600 epler kan Geir si “Ok, men de siste 100 eplene må vente til neste år, for treet klarer ikke å produsere epler raskere enn dette.” Geir kan jo likevel be om betalingen på forskudd, og Bjarne havner øverst på ventelista for treets fremtidige frukter. Neste års avling viser seg å være omtrent like god som den foregående og de resterende 100 eplene på bestillingen går som avtalt til Bjarne.
Da sitter Geir igjen med 400 epler å selge når Gunnar plutselig kommer og banker på døra, for han har fått nyss om fryktelig gode epler. Gunnar trenger nemlig 700 epler og betaler mer enn gjerne på forskudd han også. “Det er helt greit”, sier Geir; “Du kan få 400 epler her og nå, men de 300 siste må du få neste år”.
Etter en seig vinter med mye kraftig vind viser det seg utpå våren at epletreet har fått skader, og to av de største greinene har knekt i en storm. Treet vil kanskje ikke lenger kunne produsere mer enn 300 epler etter dette.
Samtidig kommer det stadig flere som vil kjøpe epler, så Geir bestemmer seg for å plante fire nye epletrær. Det burde holde. Og selv om det kommer til å ta mange år før de nye trærne kan produsere epler begynner Geir likevel å love bort et stort antall til de som vil forskuddsbetale. Han er nemlig sikker på at han en eller annen gang i fremtiden kommer til å ha mange nok epler til å fylle alle bestillingene.
Inntektene til Geir øker år etter år, men antallet epler som produseres øker kanskje aldri noensinne fort nok til å dekke etterspørselen. Det kommer helt an på hvordan det går med de fire nye trærne som er plantet.
En skog vokser i snitt 2,6% i året, og det betyr at dersom vi skal drive bærekraftig skogbruk kan vi bare høste overskuddet hvert enkelt år. Det innebærer da at vi ikke kan hogge ned mer enn det skogen vokser, altså 2,6% av volumet. Å hogge ned mer enn dette er ikke bærekraftig selv om vi samtidig planter trær et annet sted.
Nyplantede trær og en gammel urskog er ikke det samme. Vi kan ikke plante skog eller bytte ett økosystem eller biomangfold mot et annet som befinner seg et annet sted på planeten. Tre tonn pingviner i Antarktis kan ikke veie opp for tre tonn jaguarer som slaktes ned eller fordrives for å gi plass til en soyaplantasje i Brasil. Man kan ikke veksle arter som om de var Pokémon-kort.
Det er ikke sånn det fungerer (en setning som dukker opp stadig oftere på denne siden).
Da vi introduserte konseptet gjeld følte vi oss ikke lenger så bundet av den årlige regenerative kapasiteten til biosfæren vår, for vi konkluderte med at vi kom til å ha mer og mer energi og ressurser til gode i fremtiden. Og det innbiller vi oss i stor grad fortsatt. Alt vi ikke har råd til her og nå kan vi alltids betale for senere, ikke sant? “Instant gratification” på avbetaling. For vi har evig tilgang på alt vi måtte ønske, og det blir aldri tomt noe sted, ikke sant?
Og det virker kanskje logisk nok, så lenge vi fortsatt er på vei oppover karbonpulsen og energioverskuddet vårt fortsatt vokser. Når toppen flater ut og vi permanent skal nedover igjen blir det ikke fullt så enkelt, for å si det forsiktig. Å betale ned flere hundre trillioner dollar i global gjeld med et krympende energioverskudd lar seg bare ikke gjøre, uansett hvor mye økonomer cherrypicker, politikere veiver med armene eller hva noen skriver i statsbudsjettet eller en pressemelding.
Gjeld er bare “optionality tokens”; knapper og glansbilder øremerket for fremtidens energi og ressurser, og sånn sett er lån og gjeld selve definisjonen på noe som ikke er bærekraftig. Hvis noe er bærekraftig kan man ikke å ha et så høyt forbruk at det må lånes fra stadig lenger inn i fremtiden, og i dag dobler den globale gjelden seg ca. hvert 8. år. De klamme og grådige lankene våre strekker seg nå så langt inn i fremtiden at det aldri noensinne vil eksistere nok energi og ressurser til å betale ned denne gjelden. Vår økonomiske superorganisme er dessverre umettelig.
Dopamin-avhengigheten vår her og nå finansieres med ressursene til alle fremtidige generasjoner og opprettholdes ved å brenne gjennom mange hundre millioner år gammelt fossilt sollys på rekordtid. Så når denne energitilgangen krymper permanent vil utestående gjeld aldri kunne betales ned. Strikken ryker. Håper du har en “Plan B”.
Men overshoot eksisterer dessverre ikke i et vakuum, det fører med seg en hel del andre negative konsekvenser også. Mer karbon i atmosfæren fører til et surere hav, vi får enorme mengder forurensning og avfall naturen verken klarer eller rekker å ta hånd om. Mye av dette er kjemikalier og stoffer naturen uansett ikke har kapasitet eller forutsetninger til å fjerne; som plast og andre stoffer (PFAS) vi har designet nettopp for at de skal vare “evig”.
I tillegg er det mange selvforsterkende feedback loops og vippepunkter som fullstendig ignoreres fordi vi er fullt opptatt med vår evige jakt etter “mer av alt - for alltid”, i form av neste lille dopamin-kick.
Som sivilisasjon er vi energiblinde, ressursblinde, endringsblinde og økologiblinde. Vi er alle født inn i en kultur der et høyt og økende forbruk av energi og ressurser er normalen, og tar for gitt at det skal fortsette sånn for alltid. Og alle valg vi tar i samfunnet er gjerne basert på denne idéen.
Du kan lese mer om økologisk overshoot her, og regne ut hvor mange jordkloder vi hadde trengt dersom alle på planeten levde som deg:
https://www.footprintnetwork.org/
Hvis alle hadde levd som meg, ville vi trengt 2,8 jordkloder.
Visste du forresten at vi bare har én?
Og den er ikke utømmelig.
Les også:
Bra tekst! Men en ting jeg har merket meg: Det er mange bøker som nevnes stadig vekk, som Carson og Tainter, men sjelden Overshoot av William Catton, som jo tar for seg nettopp dette. Vet du hva grunnen er? Har den falt i unåde eller noe? Jeg synes den er knallbra.
Denne artikkelen her er rett og slett glimrende👏👏👏