Grønne drømmefangere
Det har aldri blitt produsert et solcellepanel, en vindturbin, et kjernekraftverk eller en elbil uten bruk av fossile hydrokarboner, og kanskje vil det heller aldri skje.
Ordet “fornybart” er først og fremst en historie, et narrativ. Det er en “feel-good”-fortelling vi liker å bruke for å gi oss selv god samvittighet og for å pynte på hvor selvdestruktive vi egentlig er. Ordet høres fint ut og er positivt ladet, akkurat som “bærekraftig” og “grønt”. Man blir liksom litt glad av det. Noe som er fornybart kan brukes igjen et uendelig antall ganger og har ingen åpenbare negative konsekvenser. Eller?
Problemet er at energi ikke fornyes. Energi skifter bare form. Et eiketre er fornybart, for du kan plante eikenøtter og få fram et nytt eiketre ved hjelp av vann, sol, karbon fra lufta, næringsstoffer fra jorda og en god dose tålmodighet. Ekorn er også fornybare. Elbiler er ikke fornybare. En elbil vil ikke finne seg en annen elbil den liker og som den kan produsere en søt liten radiobil sammen med, hvor radiobilen etter hvert vokser opp til å bli en stor elbil som senere får egne radiobiler. Det er ikke sånn det fungerer.
Det man i dag refererer til når det er snakk om “fornybar” energi er maskiner og anlegg vi kan bygge som høster og konverterer direkte og indirekte solenergi til elektrisitet, hvor hypotesen og det gjeldende offentlige narrativet er at dette er noe som kan gjentas for alltid. Og ikke bare antas det at disse maskinene på sikt skal høste og konvertere solenergi i en skala som kan erstatte energien vi får fra konsentrert fossilt karbon i dag, men også at denne overgangsprosessen skal gå relativt lett og smertefritt. Dette gjør vi ved å bygge bl.a solcellepaneler, vindturbiner, vannkraftverk, geotermiske kraftverk og kjernekraftverk, i den tro at disse på et eller annet tidspunkt skal erstatte all energien vi får fra fossile hydrokarboner.
Felles for alle disse maskinene og anleggene er at de krever kontinuerlig en stadig økende strøm av ikke-fornybare materialer for å produseres, driftes, vedlikeholdes og gjenoppbygges eller resirkuleres. Og det vil de alltid gjøre. De krever også fossil energi i absolutt hele prosessen, fra å utvinne råvarene (gruver eller oljeplattformer), transportere dem, foredle dem, produsere komponenter, bygge og vedlikeholde all infrastrukturen rundt og montere dem.
Solcellepaneler og vindturbiner som produseres i dag bryter omsider sammen og må erstattes, noe som betyr at bare 20-25 år senere må hele denne prosessen gjøres på nytt for hver eneste av disse maskinene. Det samme gjelder for hver eneste lille del all infrastrukturen rundt består av, for alt vi bygger vil før eller senere slites ut og bryte sammen. Evighetsmaskiner finnes ikke. Jo mer vi bygger, desto mer er vi nødt til å vedlikeholde og gjenoppbygge. Vi slipper ikke unna entropi noe sted.
Det har aldri blitt produsert et solcellepanel, en vindturbin, et kjernekraftverk eller en elbil uten bruk av fossile hydrokarboner, og kanskje vil det heller aldri skje. “Fornybar energi” er først og fremst en slags merkevare for å selge produkter og tjenester som skal gi oss litt bedre samvittighet. Tekno-optimistenes “grønne nøkkelhullsmerke" på en måte.
Om vi så klarer å resirkulere 90% av en ressurs vil vi etter bare 7 sykluser ende opp med bare 47% av det vi startet med, altså mindre enn halvparten. Det betyr at om vi bygger solcellepaneler, vindturbiner, elbiler eller andre typer infrastruktur hvor minst én av de kritiske råvarene har en resirkuleringsgrad på 90% eller lavere vil dette bli umulig å opprettholde over tid uansett hva vi måtte ønske, planlegge eller forvente.
The researchers found between 2018 and 2050, the world will need to mine 115% more copper than has been mined in all human history to 2018. This would meet our current copper needs and support the developing world without considering the green energy transition.
To electrify the global vehicle fleet requires bringing into production 55% more new mines. Between 35 and 195 large new copper mines would have to be built by 2050, at a rate of up to six mines per year. In heavily regulated environments like the United States and Canada, it can take up to 20 years to build one mine from scratch.
The baseline (no green energy transition) scenario supposes a more realistic, but still challenging 35 new copper mines, or one per year from 2018. [link]
Gitt at en vindturbin eller et solcellepanel trenger å skiftes ut etter 20-25 års levetid betyr det at vi i løpet av de to-tre neste generasjonene med mennesker vil være nede på ca. 50% av volumet materialer vi i dag kan resirkulere 90% av. Så et par generasjoner inn i fremtiden vil vi altså sitte igjen med bare halvparten av materialene vi kan resirkulere 90% av. Spoler vi enda et par generasjoner framover synker dette til en fjerdedel. Helt riktig; denne levestandarden du tar for gitt i dag vil bare være et fjernt minne, ikke så altfor langt inn i fremtiden.
Men noen snakker som om historien tar slutt ved 2100. Den gjør nok ikke det. Menneskene som lever her om 200 år vil ikke ha denne massive overfloden av fossil energi som vi i dag sløser vekk på alt fra fornøyelsesparker og fritidsbåter, til tv-spill og leker.
Til tross for at solenergien som treffer planeten riktignok kan anses som fornybar i menneskelig tidsperspektiv så gjelder ikke det samme for maskinene vi trenger for å konvertere disse kontinuerlige energistrømmene. “Fornybar” energi er bare enda en ting vi gjør med fossile hydrokarboner, som er en helt begrenset energikilde vi brenner oss gjennom flere titalls millioner ganger raskere enn den ble omdannet via fotosyntese og geologiske prosesser. Mennesker kan ikke dra nytte av solenergi på samme måte som planter gjør, vi er derfor nødt til å konvertere denne energien til noe annet.
Vi har med tiden blitt utrolig selvsikre (noen vil kanskje si kjepphøye) etter å ha løst en hel del floker, kriser og problemer tidligere. Da vi begynte å se konturene av en potensiell global matkrise oppdaget vi ved hjelp av fossil energi hvordan vi kunne lage kunstgjødsel og fikk industriell matproduksjon i stor skala, og etter hvert som vi begynte å gå tomme for penger har vi bare laget mer og mer gjeld. Fordi overfiske gjorde at fiskebestandene kollapset begynte vi å bruke avansert lokaliseringsteknologi for å fortsatt kunne høste like mye som før, over enda større områder enn tidligere.
Øks ble byttet ut med motorsag, og motorsag ble byttet ut med gigantiske skogsmaskiner som napper løs trær som om de var uønskede nesehår. Og da det så ut som at vi skulle få et alvorlig problem med dalende oljeproduksjon oppdaget vi “heldigvis” fracking. Vi sparker bøtta videre bortover veien og dytter problemene våre foran oss. Nå har vi kommet til et punkt hvor mange er overbevist om at menneskelig kløkt og innovasjon kan få oss forbi ethvert hinder og løse enhver situasjon.
En fellesnevner for alle sivilisasjoner er at de stadig prøver å løse problemer ved å øke kompleksiteten sin og samtidig øker forbruket sitt av energi og ressurser. Vår moderne industrielle sivilisasjon er kanskje det beste eksempelet på det. Men for hvert eneste problem vi løser dukker det opp flere nye, enten umiddelbart eller på sikt, som vi igjen prøver å løse ved å gjøre mer av det samme som tidligere. Vi koker opp en ny teknologi, medisin eller tjeneste som skal fikse alt og skaper enda flere problemer. Og sånn fortsetter det.
Tror du hullet i ozonlaget ble laget med vilje? Nei, vi ante bare ikke konsekvensene av klorfluorkarboner i atmosfæren. Tror du noen egentlig ønsker at havnivået skal stige med flere meter? Nei, det er bare en direkte konsekvens av et perverst overforbruk av energi og ressurser som har forsterket drivhuseffekten ved at vi har flyttet altfor mye av karbonet fra planetens overflate ut i atmosfæren på altfor kort tid.
Jeg tror heller ikke noen prøver så godt de kan å fjerne alle korallrevene på planeten, men det er likevel dit vi er på vei. Alt vi gjør har konsekvenser, og hver eneste gang et problem oppstår velger vi å behandle symptomene fremfor å ta tak i årsakene. Og da oppstår det nye problemer, som vi igjen prøver å løse ved å bruke mer energi og ressurser, og øker kompleksiteten ytterligere. Dette er relativt grei skuring så lenge man fortsatt er på vei oppover mot toppen av karbonpulsen og enn så lenge har et stort energioverskudd å ta av, men det blir verre på veien ned igjen. Mye, mye verre.
Kreftfremkallende kjemikalier i stekepanner, leker, klær, mat, drikkevann og atmosfæren? Da får vi forske litt på bedre kreftbehandling og medisiner, for det er ikke som om vi vil slutte å bruke kreftfremkallende kjemikalier. For mye karbon i atmosfæren? Da får vi finne opp en teknologi som kan høste og lagre karbonet i bakken igjen, for vi har ingen planer om å slippe ut mindre karbon. Dør insektene? Vi får pollinere med droner da, det er ikke som om vi vil slutte å ødelegge naturen, forurense eller bruke sprøytemidler.
Blir folk deprimerte, utbrente og suicidale fordi de eksisterer kun for å jobbe seg i hjel sånn at den rikeste ene prosenten av verdens befolkning skal sope til seg to tredjedeler av all profitten? Vi får utvikle bedre antidepressiva og satse på psykolog-chatbots som kan holde folk gående en stund til, det er ikke som om vi er interesserte i å bruke tid på å reflektere over meningen med livet eller hva målet vårt som samfunn burde være uansett.
Den eksplosive utviklingen vi fikk gjennom den industrielle revolusjon og fram til i dag, takket være tilgang på “uendelige” mengder fossil energi, har gjort at vi har flyttet så mye karbon fra planetens overflate (og indre) ut i atmosfæren at det nå radikalt endrer klimaet på planeten vår. Disse endringene kan vi ikke stoppe og det aller meste av karbonet blir værende der i mange hundre år og vil bare fortsette å bidra til at planeten blir varmere og at havet blir surere. Samtidig har vi redusert så mye av naturens egen evne til å fange og lagre karbon (fotosyntese) ved å kutte ned skog, ødelegge myrer og endre landskapet at denne energi-ubalansen bare fortsetter å øke.
Naturen har rett og slett ikke kapasitet til å fjerne dette ekstra karbonet like fort som vi slipper det ut. Karbonet vi graver opp fra bakken har nemlig ligget isolert fra planetens karbonkretsløp i mange hundre millioner år og sender derfor hele dette systemet ut av balanse når vi reintroduserer det på så kort tid. Ved å endre atmosfæren destabiliserer vi et klima som planeten kontinuerlig har finjustert på egen hånd siden tidenes morgen.
Det anslås at mennesker totalt sett har sluppet ut 2400 milliarder tonn CO2 i atmosfæren siden 1850, og for øyeblikket svever det rundt 950 milliarder tonn for mye der. Vi slipper fortsatt ut rundt 40 milliarder tonn i året og har ingen planer om å slutte. Her behandler vi nemlig ikke årsaker, kun symptomer. Så hva er tekno-løsningen på det? Karbonfangst og lagring selvfølgelig, såkalt CCS (carbon capture and storage) eller DAC (direct air capture) om du vil. Det er flere varianter av de grønne drømmefangerne der ute.
Felles for alle er at de er fullstendig meningsløse. Climeworks sitt gigantiske ORCA-anlegg (DAC) på Island fanger 4000 tonn i året, noe som tilsvarer utslippene fra 870 fossilbiler. De som er kjappe i hoderegning ser kanskje at 4000 tonn ikke utgjør så stor forskjell hvis vi totalt sett slipper ut 40 milliarder tonn årlig. Og det er helt riktig. For at vi skal klare å fange utslippene fra et helt år vil vi trenge 8 millioner slike anlegg.
I likhet med alle de andre tekno-løsningene som fokuserer på å behandle symptomer fremfor årsaker, er denne også helt frakoblet virkeligheten. Kanskje er det den aller mest meningsløse av de, for basert på tall fra 2020 vil det kreve mer enn fem ganger hele verdens forbruk av elektrisitet for å fange inn utslippene fra et helt år. Da er energien (og ressursene) som kreves for å frakte og lagre karbonet ikke inkludert.
Selv om vi kaller noe “grønt”, “rent” eller “fornybart” er ikke det nødvendigvis riktig. Kanskje er dette bare begreper vi bruker så vi slipper å anerkjenne alvoret i situasjonen vår. Fordi det føles litt bedre. Og kanskje er det nødvendig for at man ikke skal gi opp. Men det er uansett bare ord og merkelapper vi har valgt for å fortelle en historie om hvor enestående mennesker er, og hvor gode vi er til å løse problemer. I alle fall på overflaten.
Denne “fornybare” energien er først og fremst elektrisitet (og litt varme) som vi får fra å konvertere direkte og indirekte strømmer av solenergi med maskiner vi bygger med den ikke-fornybare energien fra kull, olje og gass. Vår moderne industrielle sivilisasjon kan ikke lage stål, sement, plast, kunstgjødsel, asfalt og over 6000 andre produkter og varer i en tilstrekkelig skala for 8 milliarder mennesker uten fossile hydrokarboner.
Uansett hvilke planer, ambisjoner, investeringer og snappy formuleringer som står skrevet i pressemeldingene fra oppstartsbedrifter som hevder at de skal “revolusjonere verdens energisystem” vil det aldri renne asfalt ut av en skjøteledning.
Art Berman forklarer de falske forhåpningene folk har til kjernekraft i dette innlegget:
“Building four times the number of plants completed in 2022 every year for the next 27 years would move nuclear to only 4% of total energy supply. That’s not going to happen. And even if it did, 4% is not going to make much difference.
Some may argue that Gen III+ reactors and small modular reactors (SMR) may make the doubling of nuclear output more feasible. Perhaps but those are frontier technologies that are unlikely to make an appreciable difference in the energy landscape over the next few decades. Nor do they change the hard truth that an awful lot of capacity has to be built just to double nuclear generation to 4%.”
Nylig ble også den grundige rapporten fra Simon Michaux og GTK (Geological Survey of Finland) fagfellevurdert, og den forklarer i detalj hvorfor dette “grønne” skiftet er fysisk umulig å få til, rett og slett på grunn av de enorme mengdene ikke-fornybare ressurser som kreves. Vi har verken tid, energi eller råmaterialer nok til at dette lar seg gjøre slik det fremstilles i dag. Hvis du vil se nærmere på den kan du finne den via denne linken, (konklusjonene starter på side 103) men her er noen av punktene:
“The estimated sum total of extra annual capacity of non-fossil fuel power generation to phase out fossil fuels completely, and maintain the existing industrial ecosystem, at a global scale is 48 939.8 TWh.”
“If the same non-fossil fuel energy mix as that reported in in IEA (2021) is assumed, then this translates into an extra 796 709 new power plants will be needed to be constructed and commissioned. The combined installed power capacity of the additional systems would be 29 914 GW. To put this in context, the total power plant fleet in 2018 (all types including fossil fuel plants) was only 46 423 stations”
Mye av debatten rundt denne rapporten da den først kom ut handlet om hvor stor energibuffer man må ha som backup de tidspunktene sola ikke skinner og vinden ikke blåser. Det virket som om de mest positive greentech-pusherne ikke hadde tatt høyde for at vi som bor langt nord kan ha lange perioder om vinteren nesten helt uten sol. Og hvis det heller ikke er noe særlig vind kommer vi ikke så fryktelig langt med bare vannkraft. Hva om det har vært lite nedbør i forkant av sånne perioder? Magi? Mest sannsynlig er planen å fryse i mørket.
Anbefaler å ta en titt på de ulike scenarioene med hvor stor energibuffer man trenger og hvor mange år det tar å utvinne de ulike metallene som kreves for dette, fra side 266. For bare en seks timers buffer vil det basert på produksjonskapasiteten i 2019 ta litt tid å utvinne tilstrekkelig mengde av helt essensielle metaller:
Nikkel: 39 år
Kobolt: 96 år
Litium: 330 år
Germanium: 32 024 år
Og dette er det “billigste” scenarioet. Hvis noen synes det høres litt voldsomt ut kan vi jo se på scenarioet der man tar høyde for en energibuffer på 28 dager, hvor det vil ta 9628 år å utvinne nok vanadium og 254 år å utvinne nok kobber. Heldigvis er det ikke ulovlig å drømme, men vi trenger en bedre plan.
Journalist Ed Conway har skrevet boka Material World og forklarer her om de viktigste materialene for vår moderne industrielle sivilisasjon, samt utfordringene og hindringene vi står ovenfor framover:
Mange politikere snakker som om det er en naturlov at energiforbruket vårt bare skal fortsette å øke framover og at vi “er helt nødt til” å ha mer kraft og energi fortløpende, tilsynelatende i all evighet. Men spørsmålet jeg fortsatt ikke klarer å finne et eneste godt svar på, er:
Hva skal vi bruke all denne energien til?
Fremtiden vår ser ut til å bestå av energiblinde fantasier og grønne drømmefangere.
Les også:
