73% utslettet, 27% gjenstår
Oppdaterte tall viser at artene på jorda utryddes nå mer enn tusen ganger fortere enn før menneskene dukket opp. "Generasjon Prestasjon" blekner sammenlignet med "Generasjon Ekstraksjon".
De siste par århundrene har vi fått en voldsom akselerasjon i hvor mye vi klarer å bygge, konstruere og produsere. Samtidig har også befolkningen vår mer enn doblet seg to ganger på bare ett århundre; fra to milliarder til mer enn åtte milliarder mennesker. Dette ville aldri vært mulig på så kort tid uten tilgang på “evige” mengder tilnærmet gratis energi fra fossilt karbon, i form av kull, olje og gass. De aller fleste av oss ville rett og slett ikke vært her i dag uten hydrokarboner destillert av fortidens solstråler. Og av nøyaktig samme grunn er det utrolig mange mennesker og andre arter som ikke kommer til å være her i fremtiden.
Fremfor å kun dra nytte av de kontinuerlige strømmene av sollys, vind og vann som var tilgjengelige der og da, fikk vi muligheten til å utnytte konsentrert solenergi fra en svunnen tid da pattedyr ennå bare var en fjern fantasi. Fotosyntese i bl.a planteplankton har over mange hundre millioner år fanget karbon fra atmosfæren ved hjelp av sollys og lagret det i bakken.
Man kan se på det som et slags “karbonbatteri”; oppladet av fortidens sollys og konsentrert, komprimert og lagret dypt nede i bakken gjennom geologiske prosesser. Verdens største powerbank oppladet av levningene etter milliarder av døde livsformer fra en svunnen tid. Vi forbrenner nå energien fra fortidens planteliv flere titalls millioner ganger raskere enn den ble omdannet, for å kunne forbruke stadig mer av fremtidige generasjoners ressurser. Det er derfor heller ikke så rart at karbonet akkumulerer i atmosfæren såpass fort at det endrer klimaet på planeten. Karbonsyklusen er helt ute av balanse. Ved å endre atmosfæren til en planet endrer man naturlig nok også klimaet. Who knew!?
Energien i et fat med olje tilsvarer arbeidskrafta til en person som jobber fulltid i fire og et halvt år. Vi er nå oppe i et forbruk på ca. 100 milliarder fat oljeekvivalenter i året, som betyr at i tillegg til de menneskene som allerede jobber har vi også nesten 500 milliarder fossile "energislaver" som gjør det aller meste av tunge løft for oss.
Dette vanvittige energioverskuddet gjorde også at vi ble ekstremt effektive til å utrydde andre arter. For at noe skal vokse må dessverre noe annet krympe, og som følge av denne eksplosive utviklingen er nå i snitt tre fjerdedeler av verdens ville dyrebestander revet bort.
Blant arter som lever i ferskvann har bestandene gått ned med hele 85% mellom 1970 og 2020. Artene utryddes nå mer enn tusen ganger fortere enn før menneskene dukket opp. Aller verst er det i Latin-Amerika og Karibia, med en nedgang på hele 95%.
Eskalerende avskoging i Amazonas, ulovlig jakt og at den på et tidspunkt ble ansett som et populært kjæledyr gjorde at også hyasintaraen nesten ble helt utryddet. På 1980-tallet ble det fanget og solgt mer enn 10 000 hyasintaraer og i dag finnes det trolig bare mellom 2000 og 6500 individer som fortsatt lever i det fri.
Den amerikanske biologen E.O. Wilson brukte forkortelsen HIPPO for å beskrive årsakene bak utryddelser: Habitat Loss, Invasive Species, Pollution, Human Population og Overharvesting. Klimaendringer, ekstremvær, hetebølger og sykdommer spiller selvfølgelig også inn.
Mennesker fordriver andre arter fra sine naturlige habitater, bl.a ved at vi hogger ned skog, graver opp myrer og raserer havbunnen. Fremmede arter blir introdusert på steder der de ikke naturlig hører hjemme og utkonkurrerer og fordriver hva enn som allerede lever der. Forurensning fra all verdens skitne industri, skipstrafikk, fly og biler, fabrikker som tømmer avfallet rett ut i elvene og avrenning fra jordbruket bidrar til å fylle havene med mikroplast, kveler fisken og forgifter andre livsformer både i vann og på land.
Over ti millioner småfugler dør i Norge hvert år ved at de kolliderer med vinduer.
Mange av avfallsstoffene vi produserer har naturen ingen mulighet til å håndtere og vi har nå PFAS (evighetskjemikalier) i stort sett alt av ferskvann på planeten, i tillegg til mikroplast i menneskehjernen og blodet. Problemet med å designe kjemikalier og stoffer for at de skal vare lenge er at de ikke forsvinner selv om vi ønsker å kvitte oss med de. Alt vi dumper “der ute” kommer før eller senere tilbake til oss.
Såkalt “forvaltning” bidrar også til å utrydde arter og holde dyrebestander kunstig lave, både fordi vi mennesker ikke liker konkurranse og fordi vi har fått for oss at visse arter er overflødige. I tillegg forsyner vi oss stadig mer av verdens ville naturområder fordi vi heller vil dyrke soya, bygge hytter, etablere industri, konstruere vindturbiner og mye annet i vekstbesettelsens navn. “Mer av alt, for alltid” er og forblir (enn så lenge) vårt øvre mål.
“Man fisker ikke tomt havet med stang” er det noen som sier, men med stadig mer avansert lokaliseringsteknologi og muligheten til å tråle over enorme havområder ved hjelp av “gratis” fossilt drivstoff har det blitt mye lettere å høste så mye av fiskebestandene med gigantiske trålere at populasjonene i praksis kollapser. Fisker vi tomt det ene stedet drar vi videre for å fortære det neste, som en umettelig sverm bibelske gresshopper.
Norge er ett av seks land som fortsatt insisterer på å drepe vågehval. De kaller det å “fangste” hval, men i følge norskhval.no foregår denne “humane avlivningen” ved at man skyter en harpun med sprenggranat mot hvalen slik at hvalen “mister bevisstheten og dør i de aller fleste tilfeller, momentant”. Altså ikke i alle tilfeller, men i de fleste. Hvis man ikke er komfortabel med å bruke metoden som aktiv dødshjelp for sin ALS-syke oldemor, burde man da egentlig kalle den “human”?
Dessuten har overfiske store ringvirkninger for alle de andre artene i havet som også livnærer seg på (og sameksisterer med) de vi helt ukritisk forsyner oss av. Ingen arter på planeten eksisterer i et vakuum, og alle arter har en relasjon til resten av biosfæren. Fjerner man plutselig en art får man fort en dominoeffekt, og fjerner man flere kan hele økosystemer kollapse. Vandredua er et godt eksempel.
Utryddelsene skjer altså tusen ganger raskere i dag enn før menneskene dukket opp. Rundt 10% av alle mennesker som noensinne har eksistert er i live i dette øyeblikket, hvor vi beveger oss stadig nærmere toppen på karbonpulsen. Samtidig krymper den totale biomassen av insekter på planeten hvert eneste år med mellom 0,9 og 2,5%. Insektene pollinerer mer enn 75% av de globale avlingene, en nedgang i insektbestandene er derfor en voksende trussel for matsikkerheten vår. Færre insekter betyr rett og slett mindre mat, uansett hva økonomer fantaserer om i bloggene sine.
Grunner til at insektene dør ut er ikke bare forurensning og kjemikalier, men også at vi ødelegger et naturlig biomangfold til fordel for plantasjer med monokulturer, i tillegg til stadig mer lysforurensning som forstyrrer og påvirker insektenes naturlige døgnsyklus. Mange insekter er nattpollinerende og med stadig mer utendørsbelysning setter vi en effektiv stopper for disse livsviktige prosessene. Bare noe så enkelt som at man dropper å rake vekk løv om høsten, unngår LED-lys på utsiden av huset og lar være å klippe gresset er til stor hjelp for insektene.
I 2024 var jordas overforbruksdag 1,. august, det betyr at på denne datoen hadde vi allerede spist oss gjennom det vi egentlig hadde råd til å bruke i år. Resten stjeler vi fra fremtiden. Jeg skrev først “låner”, men dette er jo ikke noe som noensinne betales tilbake av oss.
I dag gjenstår det kun fattige 2,5 kg med ville landlevende pattedyr for hvert menneske på planeten. For litt over 200 år siden var tallet 80 kg og for 10 000 år siden var det 50 000 kg per person. Hvor har disse dyrene gjort av seg da? De er oss. Eller dvs, vi har tatt plassen deres. Vår biomasse har enten fordrevet eller i praksis fortært deres.
Et dyr på 2,5 kg er ikke større enn at du kan drukne det i et badekar, som fysiker Tom Murphy sier i videoen under. På mange måter er det nettopp det vi driver med; vi drukner alt annet liv for at tall på en skjerm skal vokse eksponentielt for evig. Økonomisk vekst har blitt et slags gudebilde for vår sivilisasjon og for de aller fleste samfunn er dette det øvre målet. Alt annet er underordnet og hva enn som måtte stå i veien for at dette målet oppnås kan derfor ofres på kapitalismens stadig blodigere alter.
Derfor er det litt fascinerende hvordan naturvernere og klimaaktivister reagerer med en kombinasjon av overraskelse og skuffelse i sosiale medier når regjeringen nedprioriterer naturvern. Man kan ikke både verne naturen og samtidig konvertere den til tall. Er ikke det egentlig ganske åpenbart? Så de ikke den komme? Du kan ikke både ha en kake og spise den opp. Spiser du opp kaka di er den vekk.
Joda, du kan spise litt kake og spare litt kake. Men problemet er at vårt økonomiske system nøyer seg ikke med at du spiser en kakebit. Du må spise hele kaka, og etterpå må du spise enda en kake. Og enda en. Og enda en, stadig litt fortere, helt til det ikke er flere kaker igjen. Hva du skal gjøre da? Det er det ingen som vet, for den gjeldende teorien innenfor nyliberalismens økonomiske ideologi er at det alltid vil eksistere en evig strøm av kaker du kan spise. Det er jo kjempebra, både for hvilepuls og blodtrykk. Men kanskje ikke for kolesterolet. Spørs om denne økonomiske teorien stemmer med virkeligheten da. Kanskje noen burde dobbeltsjekke det?
Vi behandler i praksis biosfæren, selve kapitalen vår, som evige renter; vi bruker opp langt mer enn det planeten klarer å fornye på ett år. I dag bruker vi mer enn 170% av planetens fornybare “ressurser” i året. Hvis du har en konto med 100 000 kr og får 10 000 kr i renter i året, så bruker du opp både rentene og 7 000 kr av den opprinnelige summen. Hvert eneste år synker den totale verdien og du blir egentlig bare fattigere.
Disse fargestripene fra BiodiversityStripes illustrerer på en god og utrolig deprimerende måte hvordan biomangfoldet har stupt siden 1970:
Andre triste fakta om hvordan det står til med dyrelivet på planeten finner vi i denne kronikken om fugler av Torgeir W. Skancke hos NRK. Her i Norge er 70% av skogen nå flathogd, og for hundre år siden var halvparten av landet regnet som villmark. I dag er det kun usle 5% med villmark igjen i hele Sør-Norge.
“Flere arter som var svært tallrike for bare noen tiår siden, er i dag sterkt truede. Hettemåke, makrellterne, vipe og krykkje, har alle gått ned 80–95 prosent. Sanglerke (lerke), stær, gråspurv, granmeis, gråmåke, ærfugl og tjeld, alle ned 20–50 prosent.
I boken «Uglenes tale. Hva nattens vesener kan fortelle oss i naturkrisens tid», skriver jeg om hvordan bestanden av hubro – vår største ugle – er redusert med hele 90-95 prosent i Sørøst-Norge.”
I et nylig innlegg i Nettavisen understrekes naturkrisen ytterligere av Baard Fiksdal:
“Den gamle naturskogen er i stor grad erstattet med mer ensartet plantet skog og det er lett å finne enorme tomme flater, en slags ørken hvor insekter, planter og dyr forsvinner. Fuglene dør av sult.”
For hver eneste tråd vi hensynsløst røsker ut av den komplekse og svært finmaskede veven som utgjør økosystemet øker vi risikoen for at hele dette intrikate nettverket rakner. Det haster mer enn noensinne å verne det som gjenstår av urørt natur og tilrettelegge for at den skal kunne rehabiliteres. Restaurering av myr og skog er ikke så fryktelig vanskelig eller komplisert, mye er gjort bare man lar naturen få være i fred.
Overforbruket vårt av energi og naturressurser vil ikke kunne fortsette, og vi er nødt til å velge mellom en levelig biosfære med et stabilt klima, eller evig eksponentiell økonomisk vekst. Og uansett hvilket alternativ vi velger vil vi til slutt ende opp ved den samme destinasjonen.
Valget handler derfor egentlig mest om hvor ukomfortabel vi ønsker at veien dit skal bli. Vi blir tvunget til å nedskalere alt vi gjør og klare oss med langt mindre enn i dag. “Det grønne skiftet” vi skal gjennom er egentlig først og fremst inne i ens eget hode, for det dreier seg mest om en endring i ens egne krav, forventninger til fremtiden og hva slags verdisyn man har.
Hver enkelt av oss er nødt til å bli mer bevisst på forskjellen på hva vi trenger og hva vi har lyst på. Hvem er vi, hva er viktig for å kunne leve et godt liv som menneske, hva er det vi ønsker å oppnå og hvorfor? Og hva skal vi etterlate oss? Ikke bare av hensyn til neste generasjon, men også de kommende sju eller hundre generasjonene.
Og hva med de millionene av andre arter vi deler planeten med? Uansett hva som skjer vil vi før eller senere bli en bærekraftig sivilisasjon, for fysikkens lover bryr seg nemlig ikke om håp, drømmer, økonomiske ideologier eller tekno-optimistiske fantasier.
Vi liker å skryte av at vi er øverst på næringskjeden, men egentlig er det feil å se på det som en rangering fra topp til bunn på denne måten. En bedre beskrivelse er kanskje å kalle det et næringsnettverk, for alle arter har en relasjon til andre arter. Avfallsstoffer fra den ene arten blir næringsstoffer for den andre, uansett hvor på denne menneskeskapte rangeringen de befinner seg. Alt resirkuleres i det samme systemet; energien skifter form og stoffer brytes ned, molekyler splittes og danner igjen andre forbindelser i en evig syklus i dette intrikate nettverket. I tillegg har alle livsformer relasjoner til planetens døde materie også, i form av mineraler, metaller, gasser og andre stoffer vi trenger for å fungere. Ingen livsformer eksisterer i et vakuum.
Er det ikke egentlig ganske sprøtt at mange arter har en naturlig kamuflasje som skremmer vekk potensielle fiender ved at de har et mønster som minner om noe fienden deres frykter? Hvordan “vet” en sommerfugl at ens egne fiender prøver å unngå rovfugler og at det derfor er smart å ha et mønster som ligner på øynene til rovfugler på vingene? En sommerfugl har ikke noe begrep om hva en rovfugl er for noe eller hvilke av ens egne fiender som blir tatt av rovfugler. Og om den visste det, hvordan skulle fremgangsmåten vært for å endre det visuelle designet på vingene? Lignende eksempler finnes hos alt fra pattedyr og fugler til fisk, insekter og reptiler.
Selv om vi er den dominerende arten i samtlige økosystemer, er vi fortsatt avhengige av de andre. Enhver art har en eller annen kobling til alle de andre artene vi deler planeten med, for vi stammer alle fra den samme livsformen hvis vi går langt nok tilbake i tid. Mennesket er ikke noe mer et “optimalt sluttprodukt av evolusjonen” enn en hvilken som helst annen livsform som eksisterer her. Å rangere andre arter etter hvor “viktige” de er for resten av biosfæren (basert på hvordan de bidrar til økonomien) og fjerne de vi antar at vi ikke “trenger”, blir litt som å rive ut tilfeldige klosser i et Jenga-tårn og krysse fingrene for at det ikke raser.
For dersom naturen ryker så ryker vi også. Vi mennesker er faktisk en del av naturen, til tross for at mange innbiller seg at vi eksisterer “parallelt med” eller “utenpå” den. Det vil ikke kunne eksistere en økonomi, en sivilisasjon eller mennesker i det hele tatt på en død planet. "Generasjon Prestasjon" blekner sammenlignet med "Generasjon Ekstraksjon".
Hvis du ikke tror meg kan du ta en titt på Mars eller Venus, for der er det ikke et eneste selskap som går med overskudd, ingen kan ta fly, det er null matproduksjon, ingen arbeidsplasser og ikke en eneste milliardær*.
Og hvis du tror meg - så kan du dele innlegget.
(*Ennå. Personlig håper jeg Elon Musk legger turen dit snart).
Les også:
Viktig tema, og et som vi har alle forutsetninger for å gjøre noe med på hjemmebane. Særlig flatehogst og bunntråling føles som motbydelig avleggs.
Et lysglimt er at pattedyrbestandene i Europa har økt voldsomt de siste tiårene.
Hvalen på bildet er forøvrig en knølhval, ikke en vågehval ;)