Økomodernismen møter fysikkens lover

Uansett om det er grønne politikere som jubler over karbonfangst eller degrowth-tilhengere som prøver å inngå kompromisser med termodynamikken; denne kognitive dissonansen er nå overalt.

Da jeg gikk på barneskolen ble lignende bilder brukt til å illustrere fremtiden. Denne fremtiden hører nå fortiden til.

“Vi har løsningene og teknologien - alt vi trenger er politisk vilje!”

Man kan ofte se folk i sosiale medier som hiver ut noen setninger om hvor dårlig det går med naturen, et bilde av ekstremvær, skogbranner eller noen andre fakta om metakrisen, hvor de avslutter med: “We have the solutions - Implement them!”. Dette har på mange måter blitt økomodernistenes meme:

Og det handler alltid om en eller annen ny teknologi, f.eks at vi skal tapetsere en hel ørken med solcellepaneler, fylle gigantiske havområder med vindturbiner eller plante ny skog samtidig som vi kverner opp gammel skog og utsletter økosystemet der for å konvertere den til elektrisitet.

Naturverdier er det opp til (noen få av) oss å definere og identifisere, derfor er tropiske korallrev viktige å verne (mye fordi de er fine å se på), samtidig som de “stygge” i Nordsjøen kan ofres, og en skog ute av syne kan raseres hvis prisen på tømmer er tilstrekkelig høy.

Termitter, rotter, sopp, mikrober og mygg trenger vi ikke. Og en ørken kan helt fint dekkes med solcellepaneler uten at noen bryr seg. En ørken inneholder jo ingenting av verdi" uansett. Dyrene finner seg “alltid” nye steder de kan bo, ikke sant?

For en tid tilbake hadde jeg en liten “diskusjon” på BlueSky, med en av dem som hevder at kjernekraft er den magiske løsningen. Det fikser rett og slett alt. Null stress. Ikke bare er det “fullt mulig å kombinere reduksjon i CO2 med økonomisk vekst”, men dersom man ikke er villig til å se denne “løsningen” så stikker man hodet i sanden, som han så fint sa. Altså er alternativet til kjernekraft at man ikke gjør noe som helst, og ignorerer situasjonens alvor fullstendig. Her er det ikke rom for noen kompromisser. Godta kjernekraft eller GTFO!

Da han ble spurt om hva denne elektrisiteten fra kjernekraft skulle brukes til, var svaret: “oppvarming, nedkjøling, matlaging, matoppbevaring, foredling, transport, helse, sikkerhet”.

I tillegg lo han hånlig hele veien og sa at elektrisitet faktisk er fysiske partikler, så at olje og gass er en fysisk råvare er ikke et gyldig argument i det hele tatt. Vi skal nemlig lage uendelige mengder syntetisk olje med kjernekraft og karbonfangst. For en idiot jeg er som ikke “forstår” dette. Dessuten finnes det ifølge han nok uran til fire milliarder år.

Men fire milliarder år med hva da? Mer av dette? Fire milliarder år med tosifret antall flyturer i året for alle som er rike nok? Fire milliarder år med industriell kjøttproduksjon der vi tar livet av nærmere 100 milliarder landlevende dyr i året? Fire milliarder år der 1% av menneskene stikker av med to tredjedeler av all profitten?

Hvorfor?

Høres ut som vi skal fortsette å utradere naturen for å vokse økonomien eksponentielt helt til sola sluker planeten vår. Vi er altså reddet!

Resten av artene på planeten - not so much.

Dette er bare én av utallige kjernekraft-lobbyister som fronter kjernekraft som den ultimate løsningen på alt. I tillegg har vi lobbyorganisasjoner, næringsinteresser, kjernekraft-influencere og NTNU-professorer som hamrer ut kronikker fortløpende for å få bygget kraftverkene så fort som overhodet mulig. Det haster, for det er nå man kan rekke å tjene penger på det - ikke når man får tid til å regne på hva det vil koste av energi og ressurser i lengden.

Noen har kanskje sett innlegg fra “Klimavenner for Kjernekraft” også, en “frivillig forening som arbeider for aksept av kjernekraft og forklarer hvordan kjernekraft kan bidra positivt til miljø og klima.” Problemet er ikke at de promoterer konseptet kjernekraft, for det kan nok hende det er lurt å ha litt stabil kjernekraft som backup, men de presenterer det som en løsning på noe. Og det er det ikke. Hvis man leser gjennom punktene de lister opp ser man at det mangler en større systemforståelse og de fremstår energiblinde, ressursblinde og økologiblinde. Elektrisitet kan ikke erstatte fossil energi i tilstrekkelig skala til å drive denne moderne industrielle sivilisasjonen.

De overser at vi ikke betaler den riktige prisen for energi og at alle priser uansett er feil, derfor er det heller ikke mulig å produsere kjernekraft lønnsomt økonomisk sett. Den eneste energien man kan tjene penger på er den det ikke koster noe å produsere, i form av fossilt karbon; fanget og lagret av sollys og fotosyntese over mange hundre millioner år. Ikke bare slipper vi å betale for produksjonen, vi betaler ingenting for kostnadene eller de negative konsekvensene for resten av planeten heller. De ignorerer også at olje og gass er fysiske råvarer som ikke kan erstattes i tilstrekkelig skala og at energikostnadene for å hente ut ikke-fornybare ressurser av stadig dårligere kvalitet vokser eksponentielt. I det hele tatt virker det som om ressursknapphet ikke er noe å bry seg om, for alt vi trenger kommer fra “der ute” et sted. Og der er det alltid mer enn nok av alt.

Det virker også som om de tar for gitt at denne elektrisiteten skal brukes til stort sett det samme som i dag, dvs økonomien skal vokse evig og vi skal få det “bedre” (mer av alt, for alltid). En annen ting de tar for gitt er at dagens moderne sivilisasjon og fungerende infrastruktur skal være her for evig, og at det alltid vil være noen som jobber på kjernekraftverkene og sørger for at sikkerheten blir ivaretatt. Dette er etter min mening farlig naivt.

Hva innebærer det egentlig å være en “klimavenn” hvis man ikke samtidig anerkjenner at eksponentiell vekst er fienden? Det finnes ikke “ren”, “fornybar”, “grønn” eller “utslippsfri” energi. Den eneste energien som ikke har negative konsekvenser er energien man lar være å bruke. Og den viktigste energikilden vi har er rikt biomangfold, for det er dette som utgjør livsgrunnlaget for alle arter som eksisterer.

Men fremfor å gjenta meg selv enda mer henviser jeg heller til et tidligere innlegg:

Men vi “må” altså ha mer kraft! Vi “trenger” så mye mer kraft i fremtiden! Fordi…fordi vi bare må det, rett og slett! For hvis ikke vi gjør det, så gjør noen andre det før oss. Og da vinner de. Vi kan ikke risikere at noen andre vinner, derfor er det viktig at vi vinner først!

De er livredde for at vi skal bli hengende etter noen andre i konkurransen om... Om hva da egentlig? Penger. Masse penger! Mer penger enn de andre! Derfor haster det mer enn noensinne. Tallene må stige! Dessuten kan det hende “lysene slukkes” i de nordlige kyststrøkene. Hvorfor må det være så mye lys der da? Det aller meste av industrien er helt overflødig uansett.

“Vi går mot kraftunderskudd!” Ok, hvorfor det? Fordi folk ikke forstår grenser og fordi målet er å øke forbruket av alt, for alltid. For å vokse økonomien eksponentielt.

For alltid.

“Joda, biomangfoldet kollapser rundt oss, men hvordan kan vi gjøre det mest mulig lønnsomt kortsiktig?” Foto: Jake Young / Unsplash

Spør om de er villige til å finansiere kjernekraft hvis ikke de kan tjene penger på det. Tviler på at de er like ivrige da, for da er plutselig ikke denne energien så viktig lenger. Fokuset er fortsatt på profitt, og hvis profitten uteblir er det ikke så interessant å være verken lobbyist eller investor. Rart det der.

Det forklarer at vannkraftverk-sjefene tenker at det er helt greit å bare sende vannet ut i havet fremfor å selge strømmen “for billig”. Målet er jo profitt, ikke energisikkerhet eller naturvern.

En annen veldig bisarr argumentasjon er når naturvernere og tilhengere av degrowth samtidig pusher for massiv utbygging av solceller og vindkraft. For dem er dette den magiske løsningen, fordi de har konkludert med at oljeselskapene er fienden. Vi trenger nemlig ikke olje hvis vi bare får nok elektrisitet, for da kan vi elektrifisere hele verden! Og all denne elektrisiteten kan vi bruke til omtrent alt. Det er visstnok forsvinnende få ting som ikke kan elektrifiseres!

Hurra!

Hva med de fysiske ressursene (og energien) som kreves for å bygge alt dette og infrastrukturen rundt? Hva med at solcellepaneler og vindturbiner ikke kan resirkuleres til å bli nye solcellepaneler og vindturbiner? Hva med at fossil energi kreves hele veien for å utvinne råvarene, foredle dem, produsere komponentene, transportere, installere og vedlikeholde eller reparere dem? Hva med at det ikke alltid er nok sol eller blåser tilstrekkelig til å dekke etterspørselen (som tross alt varierer hele døgnet)?

Hvis et solcellepanel kan resirkuleres til å bli noe annet enn et solcellepanel, så vil man fortsatt trenge helt nye ressurser for å lage et nytt solcellepanel. Selv om det gamle kvernes opp og blir fyllmasse i et parkeringshus. Likevel kan vi sikkert si at solcellepanelet kan resirkuleres, for det stemmer jo til en viss grad. Men ved å si at disse maskinene er mulig å resirkulere pynter man på sannheten så lenge de brukes til noe annet, for man vil for alltid trenge en kontinuerlig og voksende strøm av ferske råvarer. For alltid. Så lenge vi fortsetter å bygge ut infrastrukturen vår og øke kompleksiteten vil behovet for fysiske materialer og energi bare bli større og større til evig tid, for alt må vedlikeholdes og repareres. Man kan ikke resirkulere seg fram til mer enn det man hadde i utgangspunktet.

Og av en eller annen grunn ignorerer de fullstendig koblingen mellom det globale oljeforbruket og vår vestlige levestandard, eller at det moderne samfunnet ikke fungerer slik vi kjenner det uten fossilt karbon.

Det virker heller ikke som om de er så opptatt av naturen eller de andre artene vi deler planeten med. Vi må nemlig regne med noen "trade-offs", har jeg fått høre. Hva enn det betyr. Kanskje det betyr at vi må veie isbjørn, nattsvermere og orangutanger opp mot hvor komfortabel levestandard vi ønsker. Og dette nivået heves fortløpende, samtidig som stadig flere dyrebestander utslettes og arter utryddes. Det som var fantastisk i går blir tatt for gitt i dag, og i morgen er det ikke lenger bra nok. For å holde dette gående er vi i fellesskap villige til å konvertere gradvis mer av den levende planeten til tall, og prisen vi betaler i form av naturødeleggelser og utryddelser blir stadig høyere.

Hver eneste nye teknologiske dings som dukker opp på markedet setter en ny standard, og noe mindre avansert enn dette vil ikke aksepteres. Vi fortsetter å klatre oppover en stige av kompleksitet og vi tar for gitt at det skal være uendelig med trinn, fordi vi har normalisert at overforbruket av energi alltid skal kunne øke.

Foto: Rasa Kasparaviciene / Unsplash

Fra ljå, til manuell gressklipper man går og dytter på, til bensindrevet gressklipper, til en man sitter oppå og styrer som en radiobil, til den første robotgressklipperen og til en robotklipper styrt via en app og som kjører til ladestasjonen selv. En sånn fancy en, som gjør absolutt alt selv og i tillegg sender deg pushvarsler om nye modeller og kampanjer med et lite pling som gjør at du helt ramler ut av samtalen du var midt i.

Hvis du er vant til sistnevnte, kan du se for deg å klatre nedover denne stigen av kompleksitet igjen og ende opp med å kutte hagen din med en ljå eller hekkesaks? De færreste reflekterer over at vi blir nødt til å nedskalere igjen, for dette systemet er ikke designet for å kunne reverseres. “Mindre av alt, for alltid” er veldig vanskelig å akseptere, og dessverre tabu å snakke om.

Men det er også fordi vi de siste par århundrene har løst “problemer” ved å øke kompleksiteten og energiforbruket vårt (og introdusert mange nye problemer, både umiddelbart og langsiktig). Det har blitt den nye normalen og vi kjenner ikke til noe annet. Det er også alt foreldrene og besteforeldrene våre kjenner til. Normalen er at alt øker, “for alltid”. “Mer” har blitt synonymt med “bedre”, og det er ikke så mange som spør om hvorfor eller hva hensikten egentlig er. Når er det tilstrekkelig? Når har vi nok? Når er en milliardær rik nok? Aldri.

Vi er endringsblinde og klarer ikke å se hvordan vi har normalisert den mest unaturlige og destruktive perioden i hele menneskehetens historie, der vi i vestlige rike land har en så energikrevende levestandard at vår “ytre” forbrenning nå er opp til 100 ganger kaloriene vi trenger å få i oss i døgnet.

Men vi stanger i et tak vi aldri kan komme oss gjennom og jeg tror mange føler på en slags uro, uten at de helt kan sette fingeren på hva den kommer av. Vi nærmer oss rett og slett toppen av karbonpulsen.

Kanskje det også er derfor det nå pushes så aggressivt for kjernekraft og “mer av alt, fortere enn noensinne”. I tillegg til at det selvfølgelig kreves for at økonomien skal vokse. BNP/GDP er egentlig mest en indikator for hvor mye energi vi har klart å forbrenne, som igjen har gitt oss mulighet til å konvertere enda litt mer av naturen om til tall på en skjerm. Tall vi bruker mesteparten av tiden vår på å slåss om å akkumulere mest mulig av, for å vinne. Hva enn man egentlig vinner.

Og samtidig som vi klatrer oppover stigen av kompleksitet, øker energiforbruket og fortsetter å drømme om “mer av alt, for alltid”, ligger det også innbakt forventninger om at alle i hele verden som ennå ikke har rukket å klatre opp til vårt ekstreme nivå av overforbruk også må få anledning til å gjøre det. Alle skal få, og målet er at absolutt alle på et eller annet tidspunkt skal “løftes opp” til der vi i Norge eller andre vestlige, rike land befinner oss i dag, problemet er bare at mellom nå og dette imaginære tidspunktet i fremtiden fortsetter vi bare å øke vårt eget forbruk.

Planen er ikke at de fattigste i verden skal få tilsvarende levestandard som vi har i 2025, for før den tid kommer vil vi trolig ha rukket å øke forbruket vårt enda mer, som igjen gjør det enda vanskeligere å utjevne forskjellene. Og sånn fortsetter det bare. Det er ingen som er villig til å bremse, for målet er å akkumulere mest mulig før alle andre rekker å gjøre det.

Hele denne moderne industrielle sivilisasjonen bæres på ryggen av nesten 500 milliarder fossile “energislaver” som gjør alle de tunge løftene for oss. Det er de som har bygget alle storbyer i verden - ikke vi. Vi har på en måte bare bestemt hva som skulle gjøres hvor, som formannen som står og peker på byggeplassen før han tar en kaffe i brakka og lar de andre støpe, bære, løfte og snekre. Dette vanvittige (men dog midlertidige) energioverskuddet har gitt oss muligheten til å forme planeten nærmest etter fantasien.

Men denne karbonpulsen er en engangshendelse i menneskehetens historie.

Om man ser på Keeling-kurven som viser hvor mye karbon som har samlet seg i atmosfæren, vil man ganske enkelt se at konsentrasjonen av CO2 har fortsatt å øke uansett hvem som har vært president i USA eller statsleder i hvilket som helst annet land. Fordi målet har vært, og er fortsatt eksponentiell økonomisk vekst. Selv 30 år med klimatoppmøter har vært fullstendig maktesløse i møte med den økonomiske superorganismen, for til tross for alle fine ord og ambisjoner fra disse møtene har førsteprioriteten forblitt å forurense, utrydde arter og ødelegge naturen.

Husk at vi ikke betaler noe for de negative konsekvensene av det vanvittige overforbruket vårt. Vi betaler heller ikke noe for å produsere den fossile energien, dette har sollys og fotosyntese tatt seg av over mange hundre millioner år. For oss er denne energien tilnærmet gratis, alt vi trenger å gjøre er å hente den ut og eventuelt konvertere den til noe annet.

Så la oss si at vi på magisk vis slipper å forholde oss til fysiske begrensninger og klarer å bygge ti millioner nye kjernekraftverk på bare tre år. Det spiller ingen rolle hvor, vi finner på mirakuløst vis plass til dem, og vi klarer i tillegg å hoste opp nok metaller og råvarer til å bygge ut all infrastrukturen rundt, som sørger for at det blir mer enn nok elektrisitet til alle. Og så da?

Hva skal elektrisiteten brukes til? Det blir hevdet at vi skal ha elfly, en “digital økonomi” nesten helt uten behov for fysiske råvarer, pluss varmepumper og elbiler til alle som vil ha. Og hvordan skal disse maskinene og produktene produseres? Hvor skal maten vår og råvarene komme fra, hva slags energi må brukes til å utvinne og foredle alt sammen? Og hvor skal vi gjøre av avfallet?

I denne fantasien der elektrisitet både skal produsere og drive alt av maskiner, industri og transport virker det som om ingen har tatt seg bryet med å regne ut hvor mye fysiske materialer som kreves. Eller, noen har det, men de blir gjerne ignorert, fordi det ødelegger det håpefulle narrativet om at vi ikke bare skal “løse klimakrisen” og “stoppe klimaendringene”; vi skal også tjene masse penger i samme slengen.

"Verdiskaping": Vi brenner energi for å konvertere naturen til tall, som igjen skal veksles inn i noe som krever energi og fysiske materialer. I prinsippet ødelegger vi de eneste verdiene vi har, for å akkumulere den høyeste abstrakte poengsummen som mulig i håp om at ingen andre rekker det først.

Les mer om de vanvittige mengdene ikke-fornybare ressurser som kreves for å elektrifisere verden i denne fagfellevurderte rapporten fra Geological Survey of Finland.

Noen sier til og med at solcellepaneler og vindturbiner vil produsere nye solcellepaneler og vindturbiner “veldig snart”. For å komme til en sånn konklusjon krever det at man ignorerer vår fysiske virkelighet og hvordan termodynamikk fungerer.

Folk liker å dele positivt vinklede artikler fra “greentech”-nettsider som hevder at “alt” kan resirkuleres, men de pleier som regel ikke å fortelle hva de ulike komponentene resirkuleres til, og energikostnadene nevnes ikke med et ord. Blir vindturbiner til nye vindturbiner? Nei.

Og om det skulle være en bitteliten del som kan gjenbrukes kan ikke dette være et argument for at “resirkulering er mulig”. Skylappene er enorme, og i stor grad er de der med vilje. Det tar seg dårlig ut å snakke om hva som ikke er mulig, derfor gjør vi heller ikke det. Vi fortsetter å plastre over symptomer uten å være villige til å ta tak i årsakene til at vi er i denne uløselige situasjonen.

Vi kan ikke bygge oss ut av økologisk overshoot.

Likevel virker det som om de fleste har kjørt seg fast i enten evig fornektelse eller i en kontinuerlig desperat forhandlingsprosess med termodynamikkens lover.

Mange blir ukomfortable, spydige og sure når det blir forklart at dette er en uløselig situasjon, nesten som trassige barn som ikke vil spise grønnsaker. Akkurat som om de ikke kan se for seg noe annet enn at enhver situasjon som oppstår “selvfølgelig” også har en løsning, bare vi hiver mange nok penger etter den. “Vi må bare innovere, investere og tenke positivt. Menneskers evne til å løse problemer er uendelig”, skjønner du vel. “Det finnes ingen hindringer vi ikke kan komme oss forbi”, og fysikkens lover er ikke egentlig lover som er satt i stein, men mer som retningslinjer vi kan forhandle med når det trengs. Uløselige situasjoner har naturligvis ikke løsninger, men det betyr ikke at man ikke kan eller bør respondere så klokt som mulig på dem.

For å illustrere forskjellen på en respons og en løsning; se for deg at du er om bord på Titanic som nettopp har truffet isfjellet. Vi kan godt kalle det et problem at Titanic nå synker, men i realiteten er det en uløselig situasjon. Titanic synker uansett om man blir sittende i restauranten for å studere vinkartet eller om man går og legger seg i fosterstilling i lugaren for å vente på at noen der ute “løser problemet”. Eller om man løper skrikende rundt i panikk.

Dette skipet ender på havets bunn uansett hva man gjør, så hvis problemet er at skipet synker er dette en uløselig situasjon.

Men likevel er det fullt mulig å respondere på ulike måter, selv om det ikke løser situasjonen. En klokere respons ville vært å gå på leting etter en livbåt og samtidig se hvor mange man har mulighet til å redde. Er dette en løsning? Nei, Titanic ender dypt nede på havbunnen uansett om man klatrer opp i en livbåt eller ikke. Men det er en mye klokere respons enn de andre alternativene.

Selv om vi er i en situasjon som ikke kan løses er det fortsatt millioner av responser å velge mellom som enten gjør situasjonen bedre eller verre.

I dag ser de fleste ut til å ha kjørt seg fast enten ved fornektelse, dvs de sitter fortsatt og studerer vinkartet på det synkende skipet, eller de fantaserer om at det finnes en løsning som hindrer at det synker.

Klimaendringer er ikke et problem som kan løses, det er bare ett av mange symptomer på dypere, underliggende årsaker vi nekter å ta tak i, fordi kulturen vår er fast bestemt på å bare lindre symptomer. Vi er ikke interessert i å gjøre noe med årsakene, fordi det er ikke mulig å tjene penger på det.

Det er ingen scenarioer der vi både verner naturen og vokser økonomien, for denne veksten er ikke mulig uten å øke forbruket av energi og ødelegge stadig mer natur. Naturens evne til å fange og lagre karbonet vi slipper ut reduseres, samtidig som vi øker utslippene. Karbonsyklusen er helt ute av balanse. Hvorfor tror du ellers konsentrasjonen i atmosfæren øker og temperaturen fortsetter å stige?

Så hvis du i økomodernismens ånd kjøper deg en splitter ny elektrisk motorsag som fortsatt skal brukes til å kutte ned det samme treet som “ødelegger utsikten din” fra hytta; hva har du egentlig oppnådd?

---

Les også: