Uavhengig av hvilket politisk parti som sitter med makta kveler tentaklene til den økonomiske superorganismen livet ut av alt den ikke kan absorbere som næring.
Flott artikkel! Beskrivelsen din av situasjonen vi er i, er spot on. Jeg har ingenting å tilføye.
Men jeg kan ikke helt slutte meg til det du skriver på slutten: «[V]i må gjøre alt vi kan for å få forbruket vårt ned på et bærekraftig nivå eller fortsette med full fart inn i vår egen selvutslettelse.»
Det kunne man sagt for 50 år siden. Og det var det jo også mange som sa. Erik Dammann var en av dem. Hvis vi hadde tatt konsekvensen av det han og andre sa, kunne ting kanskje vært annerledes i dag. Isteden er vi altså der forfatterne av Limits to Growth sa vi absolutt ikke måtte havne – på randen av økonomisk kollaps (utviklingen de siste 50 åra ligner jo, slik Agnar Lirhus er inne på på bloggen sin, mistenkelig på «business as usual»-scenarioet i Limits to Growth).
En som skjønte hva som skulle til, var Stein Jarving. I år er det 50 år siden debutboka hans Grønt liv kom ut. Hvis mange nok hadde sluttet seg til tankene hans, kunne vi kanskje i dag hatt levende småskalajordbruk her og der (à la det jordbruket bonden og sosiologen Chris Smaje (https://chrissmaje.com/) skriver om) – om ikke annet ved siden av, og som et alternativ til, den globale superorganismen. (Den siste som, så langt jeg har kunnet registrere, offentlig tok til orde for alternative, sterkt nedskalerte måter å leve på her til lands, var Knut Caspari i tidsskriftet Sjølberger’n rundt år 2000.)
Det beste vi kan håpe på nå, er at folk står noenlunde samlet i den kommende (pågående?) sosioøkonomiske kollapsen (og for eksempel gjør kollapsen mest mulig rettferdig, slik aktivistene i Just Collapse tar til orde for). Men det håpet er nok også «hopium» (jf. illustrasjonen din). Mer sannsynlig er det vel at de fleste vil finne noen å skylde på for elendigheten de opplever. (Mange vil selvfølgelig også vise seg fra sin beste side, iallfall tidvis.)
For meg ser det egentlig ut som vi er helt enige, selv om jeg fikk inntrykk av at du i starten av kommentaren din antydet noe annet. Man kan vel også si at vi uansett kommer til å bli en bærekraftig sivilisasjon, men at veiene som leder dit innebærer at vi enten nedskalerer frivillig så fort som mulig eller venter til naturen og fysikken gjør det for oss; altså at denne moderne industrielle sivilisasjonen forårsaker sin egen selvutslettelse.
Beklager hvis jeg framsto som kritisk i starten av kommentaren. Vi er nok ganske enige, ja. Men jeg tenker vel at vi er på vei "med full fart inn i vår egen selvutslettelse", og at det ikke lenger er noe vi kan gjøre for å hindre det. Pessimistisk tanke, kanskje. :(
Ah, da var det jeg som misforstod. Jeg trodde det var den biten du ikke var enig i. Men ja, jeg tror også at vi kommer til å fortsette i dette sporet til det ikke blir fysisk mulig lenger og det rett og slett stopper av seg selv.
Vi er mye mer rasjonelle som enkeltindivider enn som en global superorganisme. Det er egentlig ingen som styrer denne bussen som er på vei utfor stupet. Litt som med en enorm flokk med stær gjør alle bare det samme som alle de andre gjør, og det er det som avgjør retningen.
Ettervekst, uten en forfatter? bekvemmelig kanskje.
Må virkelig gratulere etterveksten med stor vekst i bokstav bruken her, som vokser til ord i overflod.
Så er det vel en parodi da, og uten synlige løsninger på problemene, og da blir det bokstav sløseri!
"Parasitten" er et uttrykk for symptomet, ikke kjernen eller verten! Dette er tankene som er gjengangere når noen skriver eller snakker om de problemene livet på kloden står ovenfor: Energi, forbruk, og nedbygging av land i søken etter fornybar energi. Det er mildt talt å ta ordene utav den giftige kjeften til parasitten. Selv de som jobber for en annen vei som kan gjøre en forskjell til noe sikrere og derfor bedre for livet, bruker parasittens verdensbilde og verdisettinger. Parasitten snakker ikke om sitt biprodukt, som vi alle er med på å spre i luft, vann og land, mikro fiber og gifter fra vårt levevis som gir en "illusjon om velstand og LYKKE" dette er ikke mine ord, det er parasittens ord som alle papegøye tyter på.
At illusjonen er på grensen til sin kollaps er synlig i det at vårt levevis i stordelen av verden forgifter oss selv i en global politisk situasjon som er uberegnelig hvor enhver idiot som får tilgang til makt kan utløse det ukjente. Dette er faktisk innebakt i genene hos mange livsformer, også i mennesket: Når det blir for mange, oppstår en vandring som hos lemen resulterer i masse utrydding..
Så om det skal snakkes om en mulig vei fremover i tid, så er praten om HVORDAN VI LEVER, og det er dette som er poenget! Vi har en forbruker tilværelse som er uten sidestykke og som krever at fjellet knuses, raffineres og de mest ettertraktete delene brukes til å lage døde dippedutter som i følge parasitten gir velstand og til og med LYKKE. Lykke er vanligvis en interaksjon mellom to mennesker, gjerne ofte i avkledd tilstand. Hvem kan interagere med en smart telefon som kun gjentar signalene antennen oppfatter og omsetter til noe du er i stand til å oppfatte og kanskje forstå?
I dyreverden, hvor vi er del av, er parasitten den som utarmer verten til den dør, og det er hva som foregår. Da må vi altså enten drepe eller utstøte parasitten, og parasitten drikker all energi ,både utenfor og innenfor enhver organisme, og i dette tilfellet monetære verdier.
Hvis noen tror at en kan temme klima krisen og enda beholde vekst samfunnet, da er vedkommende med øye bind på vei utenfor fjellet. Jakten på materiell velstand er selve drivkraften i vår sivilisasjon. Men det er ikke DEN ENESTE drivkraften som kan benyttes. Alle før oss har hatt sine mål for velstand og lykke. De første tenkerne, filosofene fant at velstand er å ha nok: Livsnødvendighetene dekket med mat vann, hus, varme venner, familie (som er lykke). Det du trenger for å skaffe deg det nødvendige, ikke mer.
Du kan se det på rovdyret som er mett og tilfreds med tilværelsen: Det er sann velstand, og hunnen er lykken.
Ettervekst handler først og fremst om budskapet og hva som formidles, ikke hvem som formidler det. Men det er masse linker til kilder i alle innleggene for de som har lyst til å grave litt dypere.
Kommentaren din om parodi og bokstavsløseri blir vanskelig å forstå. Dessuten ser det jo ut som du er enig i det aller meste i innlegget.
I disse tider hvor feilinformasjon kanskje er mer utbrett enn hva som er etter dagens forståelse en riktig informasjon, og da må en ha tilgang til kilden(e) for å vurdere sannhetsverdien. Den som skjuler kilden har et motiv for det, og det fører ikke til troverdighet. Hvis Ettervekst, som en informerende enhet, ikke forstår kritikken, så er det ikke kommentatorens problem.
Skjuler? Kildene er tilgjengelige for alle, det er jo bare å klikke på de ulike linkene. Hvis du ikke ønsker å sjekke kildene som oppgis er det 100% et deg-problem.
Flott artikkel! Beskrivelsen din av situasjonen vi er i, er spot on. Jeg har ingenting å tilføye.
Men jeg kan ikke helt slutte meg til det du skriver på slutten: «[V]i må gjøre alt vi kan for å få forbruket vårt ned på et bærekraftig nivå eller fortsette med full fart inn i vår egen selvutslettelse.»
Det kunne man sagt for 50 år siden. Og det var det jo også mange som sa. Erik Dammann var en av dem. Hvis vi hadde tatt konsekvensen av det han og andre sa, kunne ting kanskje vært annerledes i dag. Isteden er vi altså der forfatterne av Limits to Growth sa vi absolutt ikke måtte havne – på randen av økonomisk kollaps (utviklingen de siste 50 åra ligner jo, slik Agnar Lirhus er inne på på bloggen sin, mistenkelig på «business as usual»-scenarioet i Limits to Growth).
En som skjønte hva som skulle til, var Stein Jarving. I år er det 50 år siden debutboka hans Grønt liv kom ut. Hvis mange nok hadde sluttet seg til tankene hans, kunne vi kanskje i dag hatt levende småskalajordbruk her og der (à la det jordbruket bonden og sosiologen Chris Smaje (https://chrissmaje.com/) skriver om) – om ikke annet ved siden av, og som et alternativ til, den globale superorganismen. (Den siste som, så langt jeg har kunnet registrere, offentlig tok til orde for alternative, sterkt nedskalerte måter å leve på her til lands, var Knut Caspari i tidsskriftet Sjølberger’n rundt år 2000.)
Det beste vi kan håpe på nå, er at folk står noenlunde samlet i den kommende (pågående?) sosioøkonomiske kollapsen (og for eksempel gjør kollapsen mest mulig rettferdig, slik aktivistene i Just Collapse tar til orde for). Men det håpet er nok også «hopium» (jf. illustrasjonen din). Mer sannsynlig er det vel at de fleste vil finne noen å skylde på for elendigheten de opplever. (Mange vil selvfølgelig også vise seg fra sin beste side, iallfall tidvis.)
Takk for det!
For meg ser det egentlig ut som vi er helt enige, selv om jeg fikk inntrykk av at du i starten av kommentaren din antydet noe annet. Man kan vel også si at vi uansett kommer til å bli en bærekraftig sivilisasjon, men at veiene som leder dit innebærer at vi enten nedskalerer frivillig så fort som mulig eller venter til naturen og fysikken gjør det for oss; altså at denne moderne industrielle sivilisasjonen forårsaker sin egen selvutslettelse.
Beklager hvis jeg framsto som kritisk i starten av kommentaren. Vi er nok ganske enige, ja. Men jeg tenker vel at vi er på vei "med full fart inn i vår egen selvutslettelse", og at det ikke lenger er noe vi kan gjøre for å hindre det. Pessimistisk tanke, kanskje. :(
Ah, da var det jeg som misforstod. Jeg trodde det var den biten du ikke var enig i. Men ja, jeg tror også at vi kommer til å fortsette i dette sporet til det ikke blir fysisk mulig lenger og det rett og slett stopper av seg selv.
Vi er mye mer rasjonelle som enkeltindivider enn som en global superorganisme. Det er egentlig ingen som styrer denne bussen som er på vei utfor stupet. Litt som med en enorm flokk med stær gjør alle bare det samme som alle de andre gjør, og det er det som avgjør retningen.
Ettervekst, uten en forfatter? bekvemmelig kanskje.
Må virkelig gratulere etterveksten med stor vekst i bokstav bruken her, som vokser til ord i overflod.
Så er det vel en parodi da, og uten synlige løsninger på problemene, og da blir det bokstav sløseri!
"Parasitten" er et uttrykk for symptomet, ikke kjernen eller verten! Dette er tankene som er gjengangere når noen skriver eller snakker om de problemene livet på kloden står ovenfor: Energi, forbruk, og nedbygging av land i søken etter fornybar energi. Det er mildt talt å ta ordene utav den giftige kjeften til parasitten. Selv de som jobber for en annen vei som kan gjøre en forskjell til noe sikrere og derfor bedre for livet, bruker parasittens verdensbilde og verdisettinger. Parasitten snakker ikke om sitt biprodukt, som vi alle er med på å spre i luft, vann og land, mikro fiber og gifter fra vårt levevis som gir en "illusjon om velstand og LYKKE" dette er ikke mine ord, det er parasittens ord som alle papegøye tyter på.
At illusjonen er på grensen til sin kollaps er synlig i det at vårt levevis i stordelen av verden forgifter oss selv i en global politisk situasjon som er uberegnelig hvor enhver idiot som får tilgang til makt kan utløse det ukjente. Dette er faktisk innebakt i genene hos mange livsformer, også i mennesket: Når det blir for mange, oppstår en vandring som hos lemen resulterer i masse utrydding..
Så om det skal snakkes om en mulig vei fremover i tid, så er praten om HVORDAN VI LEVER, og det er dette som er poenget! Vi har en forbruker tilværelse som er uten sidestykke og som krever at fjellet knuses, raffineres og de mest ettertraktete delene brukes til å lage døde dippedutter som i følge parasitten gir velstand og til og med LYKKE. Lykke er vanligvis en interaksjon mellom to mennesker, gjerne ofte i avkledd tilstand. Hvem kan interagere med en smart telefon som kun gjentar signalene antennen oppfatter og omsetter til noe du er i stand til å oppfatte og kanskje forstå?
I dyreverden, hvor vi er del av, er parasitten den som utarmer verten til den dør, og det er hva som foregår. Da må vi altså enten drepe eller utstøte parasitten, og parasitten drikker all energi ,både utenfor og innenfor enhver organisme, og i dette tilfellet monetære verdier.
Hvis noen tror at en kan temme klima krisen og enda beholde vekst samfunnet, da er vedkommende med øye bind på vei utenfor fjellet. Jakten på materiell velstand er selve drivkraften i vår sivilisasjon. Men det er ikke DEN ENESTE drivkraften som kan benyttes. Alle før oss har hatt sine mål for velstand og lykke. De første tenkerne, filosofene fant at velstand er å ha nok: Livsnødvendighetene dekket med mat vann, hus, varme venner, familie (som er lykke). Det du trenger for å skaffe deg det nødvendige, ikke mer.
Du kan se det på rovdyret som er mett og tilfreds med tilværelsen: Det er sann velstand, og hunnen er lykken.
Ettervekst handler først og fremst om budskapet og hva som formidles, ikke hvem som formidler det. Men det er masse linker til kilder i alle innleggene for de som har lyst til å grave litt dypere.
Kommentaren din om parodi og bokstavsløseri blir vanskelig å forstå. Dessuten ser det jo ut som du er enig i det aller meste i innlegget.
I disse tider hvor feilinformasjon kanskje er mer utbrett enn hva som er etter dagens forståelse en riktig informasjon, og da må en ha tilgang til kilden(e) for å vurdere sannhetsverdien. Den som skjuler kilden har et motiv for det, og det fører ikke til troverdighet. Hvis Ettervekst, som en informerende enhet, ikke forstår kritikken, så er det ikke kommentatorens problem.
Skjuler? Kildene er tilgjengelige for alle, det er jo bare å klikke på de ulike linkene. Hvis du ikke ønsker å sjekke kildene som oppgis er det 100% et deg-problem.