Fra utenkelig til uunngåelig
Sanden renner stadig fortere ut av timeglasset og vår besettelse av kortsiktig profitt dytter oss enda nærmere vippepunktet som gjør det utenkelige uunngåelig.
Med lett skjelvende hender går de rolig innover den iskalde og bekmørke passasjen, kun opplyst av faklene de bærer med seg. Mye står på spill. På gjengrodde og delvis sammenraste vegger skimtes konturene av eldgamle malerier fra en avansert sivilisasjon for lenge siden, utsmykket med tegn og symboler fra en for lengst utdødd kultur. Motivene fremstår både gjenkjennelige og fremmede på én gang.
Passasjen ender ved en massiv port som ser ut til å ha stått urørt og forseglet i flere generasjoner. Kan dette være stedet de har lett etter så lenge? En gammel mekanisme på veggen som en gang i tiden ble brukt til å åpne porten har gått fullstendig i oppløsning. Heldigvis har de tatt med seg et brekkjern, og mens den ene holder begge faklene prøver den andre å tvinge porten åpen med makt.
Porten fremstår først urikkelig, men gir etter noen forsøk fra seg en jamrende lyd idet den motvillig dyttes over det ujevne underlaget. Helt åpen blir den ikke, men i alle fall nok til at det kan gå an å presse seg forbi med litt viljestyrke.
Innenfor porten befinner det seg et digert, bekmørkt rom med fuktig luft som lukter intenst av jord og søtlig forråtnelse. I lyset fra faklene ser de falleferdige konstruksjoner kledd i sopp og mose, på rekke og rad innover i rommet. Gulvet føles glatt og ujevnt etter noen hundre år med erosjon og en strukturell integritet som gradvis har måttet gi tapt for naturens gang.
Et stykke inn i rommet stopper de opp ved en rusten metallkonstruksjon og ser på hverandre.
“-Endelig!”
Dette kunne kanskje vært begynnelsen på et kapittel i en post-apokalyptisk science fiction-historie, der protagonistene har dratt ut på leting etter noe som ikke lenger er så lett tilgjengelig. Hva de leter etter (og hva de finner) avhenger jo av hvordan vi spiller kortene våre i dag. Dersom vi ser for oss noen århundre inn i fremtiden så vil verden se helt annerledes ut enn den gjør nå. Det vil ikke lenger eksistere korallrev her og havnivået vil være mange meter høyere enn det er nå.
Allerede mot midten av dette århundret vil tilgangen på fossile energikilder som er verdt å utvinne krympe såpass at bare noen få generasjoner inn i fremtiden vil ikke forbrenning av olje, kull og gass kunne drive denne moderne industrielle sivilisasjonen sånn som i dag.
Hva alternativet kommer til å være er ikke godt å si, for vi har dessverre ikke noe vi kan erstatte denne eldgamle solenergien med. Og det er ikke fordi det ikke vil eksistere olje på planeten, men som med alt annet av ikke-fornybare ressurser valgte vi å hente ut det av høyest kvalitet og som var lettest tilgjengelig først.
Der vi tidligere “betalte” ett fat oljeekvivalenter og fikk mer enn 100 fat tilbake, får vi nå bare 15. Etter hver som energikostnadene fortsetter å øke vil 15 bli til 14, som litt senere blir til 13, deretter 12, osv. Det aller meste av resterende olje som eksisterer på kloden vår vil dermed bli værende igjen dypt nede i bakken, fordi energikostnadene blir rett og slett for høye. For selv om det stadig annonseres nye oljefunn er de forsvinnende små sammenlignet med det globale forbruket. Og det opplyses som regel ikke hvor store energikostnader det innebærer å utvinne de nye funnene.
Subsidier, lån, investeringer, kreditt; det er mye triksing som benyttes for å rettferdiggjøre utvinning av dårlige forekomster, men det er ikke penger eller kreditt som pumper olje opp av bakken - det er energi. Uten energi skjer det ingenting, uansett hvor mye penger man hiver etter de ambisiøse prosjektene og planene man måtte ha.
Et funn på 10-30 millioner fat oljeekvivalenter høres kanskje mye ut i pressemeldingene hos E24, men det tilsvarer bare noen få timer av det årlige globale forbruket. Vi er ikke i nærheten av å finne like mange nok nye forekomster på et år til å veie opp for hvor fort vi brenner gjennom det vi har. Dette stopper av seg selv og “det grønne skiftet” vil derfor heller aldri finne sted slik vi har blitt fortalt.
I dag tilsvarer “forbrenningen” til vår globale moderne sivilisasjon at vi har nesten 500 milliarder “energislaver” som jobber gratis for oss til enhver tid, i form av at vi forbruker rundt 100 milliarder fat oljeekvivalenter i året. Etter hvert som tiden går vil stadig flere av disse energislavene “pensjoneres”, og det betyr at vi igjen vil få en voldsom økning i antall vonde menneskerygger som må slites ut for å få utført de tyngste oppgavene med ren muskelkraft. Eller så lar vi være å gjøre veldig mange av dem. Uansett tvinges vi til å nedskalere i takt med at energioverskuddet vårt krymper.
Ikke bare vil tilgangen på enorme mengder billig fossil energi være et fjernt minne i fremtiden, men mye av kunnskapen og verktøyene vi i dag tar for gitt vil nok også gå tapt. Kanskje de to personene i innledningen er på jakt etter bøker som forklarer hvordan man dyrker grønnsaker og korn uten kunstgjødsel, hvordan man renser drikkevann eller lager sprit. Eller hvordan man kan behandle sykdommer, beinbrudd eller andre skader. Hvordan lager man egentlig et klesplagg på egen hånd og hvilke frittvoksende sopper og planter er trygge å spise? Hvor mye av dette har du tilstrekkelig kunnskap om selv dersom du skulle være i en litt kjip situasjon?
Hvis du akutt trenger å finne informasjon om noe av dette i dag, hva gjør du? Du søker på nettet. Men hva om du ikke har strøm og derfor heller ikke har tilgang på internett? Biblioteket har sikkert en hel del gode og nyttige bøker om sånt, du må bare sortere gjennom noen tusen irrelevante bøker først.
Der finner du selvbiografier fra influencere, selvhjelpsbøker som insisterer på at giftig maskulinitet er en styrke fremfor en svakhet, astrologibøker, en og annen virkelighetsfjern lobbyist-bok fra en økonom uten relevant faglig bakgrunn eller kompetanse, bøker fra selvopptatte idrettsutøvere, tusenvis av klisjéfylte krimromaner, et tonn med “husmorsporno” og et lass fargeleggingsbøker for voksne. Du må nok grave dypt for å finne bøker du faktisk kan lære noe nyttig av. De aller fleste bøkene som gis ut er stort sett underholdning av enkleste sort, litt som litteraturens svar på McDonalds og TikTok-reels.
Så kanskje det er dit de drar, og at det er nettopp døra til biblioteket de må bryte opp. Bibliotekene i bykjernene vil nok bli plyndret først, og de fleste bøkene ender trolig opp som billig isolasjon eller brennes for å holde varmen eller lage mat. Alle leiligheter som i dag kun varmes opp med elektrisitet er sjanseløse om vinteren i Norge uten alternative energikilder. De prøver kanskje derfor lykken i et bibliotek langt ute på landet et sted, der behovet for noe å brenne ikke vil være like stort.
Eller kanskje de er på Svalbard for å finne det legendariske frøhvelvet fordi ekstremvær, tørke, hetebølger, sopp og plantevirus har ødelagt stadig mer av avlingene ellers i verden. Fordi gode frø rett og slett har blitt veldig vanskelig å oppdrive.
Tidligere gikk den viktigste kunnskapen i arv fra generasjon til generasjon, og det var heller ikke uvanlig at de fra den eldste generasjonen brukte mye av sin tid med den yngste for å videreføre grunnleggende ferdigheter. Med tiden har dette forsvunnet mer og mer, og denne informasjonen har endt opp i bøker som nå i stor grad står bortgjemt og støver ned på bibliotekene. Hvorfor? Fordi alt er tilgjengelig på internett ved noen få tastetrykk. Du kan spørre Google (eller en AI-chatbot) om hva som helst:
Det er lettere enn noensinne å finne oppskrifter, guider eller informasjon hvis det er noe man trenger. Man slipper å finkjemme bibliotekene for å finne akkurat den ene boka. I tillegg er det ikke lenger så mye informasjon eller kunnskap som anses som spesielt viktig, for vi har konstruert teknologiske snarveier og hjelpemidler som løser såpass mye av fortidens problemer at vi lever som om de aldri kan komme tilbake igjen. En fremtid med mindre overflod, lavere levestandard og færre valgmuligheter enn i dag er nok for de aller fleste utenkelig.
Et menneskeliv er utrolig kort i den store sammenhengen og de fleste reflekterer ikke så mye over tiden som kommer etterpå. Vi er født inn i en energiblind kultur der flertallet er nærmest besatt av å akkumulere mer enn nestemann, og vi fokuserer først og fremst på kortsiktige gevinster. I tillegg er vi endringsblinde og ser ikke hvordan økningen i energi/ressurs-forbruk har kommet snikende, samtidig som planetens andre arter nå utryddes tusen ganger fortere enn før det eksisterte mennesker her.
Men etter at vi flater ut på toppen av denne unike karbonpulsen går vi uunngåelig mot en fremtid der energioverskuddet vårt vil krympe for alltid, og alt vi har bygget av infrastruktur vil trenge kontinuerlig vedlikehold for ikke å forfalle og gå i oppløsning.
Alle skyskrapere og andre bygninger, alle veier, alle nettverk, alle store og små skip, alle fly, alle biler, alle tunneler, alle rørsystemer, alle kraftverk og strømledninger. Alt vi har laget og som vår moderne industrielle sivilisasjon består av. Alle transportsystemer, alle fabrikker og industrielt maskineri. Alt dette vil trenge stadig mer av noe vi gradvis vil ha mindre og mindre til overs av.
Det er ingen naturlov at vi alltid vil ha et globalt og tilgjengelig internett heller, for med et krympende energioverskudd tvinges vi til å prioritere stadig strengere hva vi skal bruke energien (og ressursene våre) på. Når den fossile energien snart koster for mye energi å hente ut vil før eller senere det resterende bli værende igjen i bakken.
Fordi det ikke vil være verdt energikostnadene. I noen tilfeller kan vi kanskje godta at energikostnadene er ekstra høye dersom det er en spesifikk råvare vi er nødt til å ha. Men dette blir mer unntaksvis enn normalen. Enorme oljefunn dypt nede i bakken som vi vet ligger der, men som alltid vil forbli utenfor rekkevidde for oss.
Frustrerende, ikke sant?
På steder i verden der de har et langt mindre energioverskudd i dag innebærer det at de bare har tilgang på strøm et begrenset antall timer i døgnet. Uten strøm - null internett. Noen mennesker er nødt til å prioritere hvordan de vil bruke elektrisiteten sin; om den skal gå til internett-tilgang eller vannrensesystemer.
Foretrekker du å se de morsomme videoene av folk som tryner på skateboard - med eller uten dysenteri? Allerede i dag må noen velge.
Med tiden vil energi/ressurs-kostnadene for å vedlikeholde all infrastrukturen vi har konstruert bli så høye at vi blir nødt til å gi opp og la det meste forfalle. Og naturen vil ubønnhørlig ta disse konstruksjonene og områdene tilbake. Planter vil presse seg opp gjennom asfalten stadig flere steder, og sakte, men sikkert vil betongfundamenter slå sprekker og til slutt rase sammen under sin egen vekt.
Biler og maskiner vil stå igjen som livløse skulpturer i tomme, gjengrodde spøkelsesbyer - groteske monumenter etter homo economicus’ storhetstid.
Å vedlikeholde veinettet vil bli en så stor og ressurskrevende jobb at det etter hvert kun er hovedveiene som prioriteres. Resten vil få anledning til å gro igjen og vil med tiden slukes av naturen. Dessuten vil drivstoffprisene stige såpass at de færreste kommer til å eie eller kjøre bil. Mindre trafikk vil også gjøre at de minst trafikkerte veiene gror igjen fortere.
Vindkast og rennende vann vil over tid dekke de til med støvpartikler, sand, jord, leire, planterester, frø og småstein - lag på lag, uke etter uke. Og gress, mose og andre planter vil omsider gjøre krav på disse arealene igjen. Kostnadene for å holde alle disse småveiene i stand blir uoverkommelige og en kamp man er dømt til å tape. Mindre tilgang på olje vil også gjøre det altfor dyrt og vanskelig å asfaltere på nytt. Det utenkelige begynner å bli sannsynlig.
Hvem skal sørge for at alle verdens massive brokonstruksjoner forblir sikre og stabile til enhver tid? Med hvilken energi og hvilke ressurser? Vil deler av befolkningen bli permanent isolert fra resten av fastlandet fordi vi rett og slett ikke kan bruke broene lenger i frykt for at de kan kollapse? Til slutt kollapser de uansett.
Samtidig som energioverskuddet vårt krymper og kostnadene for å utvinne og foredle andre ikke-fornybare ressurser vokser eksponentielt, vil vi også få en økning i ekstremvær og flommer som river i stykker og vasker vekk mer og mer av det vi har bygget. Ikke bare får vi gradvis mindre overskudd av energi og ressurser, vi får også veldig mye mer som må gjenoppbygges, konstrueres på nytt og repareres. Som om ikke naturlig slitasje og erosjon er ille nok så vil konsekvensene av klimaendringenes ekstremvær utradere infrastrukturen vår enda fortere. Og hver eneste bygning som må restaureres eller gjenreises vil koste mer energi og ressurser enn den forrige.
I dag er de fleste vant til å ta fram mobilen for å sjekke kartet hvis de trenger å orientere seg, og man slipper å lære seg noen former for navigering. Hvordan finner du fram til visningen du skal på hvis du ikke har internett eller GPS? Kanskje du blir nødt til å spørre noen. Og hvordan skal du finne ut hvor du er hvis du klarer å rote deg bort? Det er heller ikke sikkert at du alltid har noen å spørre. Hvor mange fra Gen Z klarer å finne ut hvilken retning som er nord uten å bruke mobiltelefonen?
Etter hvert som det moderne samfunnet vårt har gått mer over til digitale løsninger ser man stadig færre som har bilder av familiemedlemmer hengende på veggene. Det finnes unntak, men det er stort sett noe som har vært mer vanlig for eldre generasjoner. Noen besteforeldre har kanskje en håndfull falmede sorthvitt-bilder av sine foreldre og besteforeldre hengende i ovale, sorte rammer. Men yngre generasjoner har fint lite av dette. De fleste bilder som tas i dag ender opp på en minnebrikke i en død mobiltelefon eller lagret på en ekstern harddisk man roter vekk eller ikke finner kabelen til.
Mange av disse digitale minnene ligger kun lagret i en “sky” et eller annet sted, altså på harddisken til et eller annet selskap, enten i form av sosiale medier eller en annen lagringstjeneste tilkoblet internett. Kanskje føles det trygt at man alltid har disse dataene tilgjengelig online når enn man måtte ønske, men det er egentlig ikke så mye som skal til for at de forsvinner for alltid. En litt brå uventet konkurs så er alt borte. Denne tryggheten er bare en illusjon, men likevel tar vi for gitt at dette alltid skal være tilgjengelig der vi har lagret det.
Fysiske bøker nedprioriteres til fordel for lydbøker (jeg er selv en stor fan av begge deler), og streamingtjenester har i stor grad helt erstattet behovet for å eie fysiske plater med musikk og film. Men igjen; man er bare en konkurs unna at alt forsvinner. Hele lydbokarkivet ditt hos Audible eller Storytel kan faktisk forsvinne nærmest over natta.
All musikken du møysommelig har lagt inn på en liste i optimal rekkefølge og som du er helt avhengig av for å komme deg gjennom en hektisk hverdag kan plutselig slutte å eksistere. Men vi lever livene våre som om alt dette varer evig, uten å reflektere stort over det.
Felles for alle de store selskapene som tar vare på data og digitale minner, og de som tilbyr streaming av musikk og film, er at de kun gjør det så lenge de kan tjene penger. Skulle økonomien få seg et skikkelig knekk, hva skjer da? Disse tjenestene blir borte. I en fremtid med et krympende energioverskudd blir det også vanskeligere å tjene penger, for energiprisene vil bare fortsette å stige. Et krympende energioverskudd betyr mindre kompleksitet, som igjen innebærer gradvis færre valgmuligheter for deg og meg. Det sannsynlige blir uunngåelig.
Så la oss spole noen hundre år inn i fremtiden. En hverdag der fossile hydrokarboner og sjeldne metaller for lengst har blitt for dyrt og vanskelig å hente ut i store mengder, verdensøkonomien har tatt sin siste krampetrekning i sin uunngåelige dødsspiral og folk flest har flyttet fra falleferdige storbyer og ut på landet. De “smarteste” og mest høyteknologiske husene i dag har blitt de dummeste boligene i verden.
Global handel på tvers av seks kontinenter er mer et unntak enn hovedregelen, og det meste man trenger blir produsert eller dyrket relativt lokalt. Nesten alt av skylagring og streaming er borte fordi selskapene bak disse tjenestene ikke lenger fikk det til å gå rundt. De aller fleste firmaer er bare interessert i å holde aktiviteten gående dersom de kan tjene penger, og uten et voksende overskudd er de kjappe med å legge ned driften.
Hvis du tror maten du handler i butikken produseres fordi du jevnlig blir sulten så tar du feil. Den produseres fordi noen tjener penger på det. Nortura og Bama driter i om det rumler i magen til 6 år gamle Geir-Kevin, for hvis mammaen eller pappaen til Geir-Kevin ikke kan betale for seg er de “shit out of luck”.
Men hvordan vil kunnskapsformidling foregå, hva kommer verdiene våre til å være og hva slags mål kan vi ha som sivilisasjon og kultur når eksponentiell økonomisk vekst ikke lenger blir fysisk mulig? Og hvilken kunnskap vil bli nedarvet fra generasjon til generasjon i en verden uten internett og ekspresslevering av hva enn man måtte ønske seg? Hva etterlater vi oss til fremtidige generasjoner og hvor mye av det kommer fortsatt til å være her om noen hundre år?
Det kan jo hende de i historien i starten finner en kabel som passer til den harddisken du rotet vekk. Og kanskje den er stappfull av bilder og videoer fra en svunnen tid. Ubestridelige beviser som understreker hvordan vi, til tross for at vi vel vitende om risikoen og de potensielt irreversible konsekvensene av den nekrokapitalistiske forbrukerkulturen vår likevel valgte å følge denne ideologiske blindveien rett utfor stupet.
Hvem vet?
Les også:
Tankevekkende og godt skrevet!!
Tipper at våre framtidige eventyrere vil finne et midlertidig lager for radioaktivt avfall