Hvilke verdier lærer vi barna våre?
Jeg ønsker meg et samfunn hvor det å handle for det felles beste er standarden, ikke et der vi stadig ofrer verdiene våre for kortsiktig vinning.
Et gjesteinnlegg av Severin Sjømark
Mye har blitt sagt om valgene tatt i statsbudsjettet som nylig ble lagt frem. Noe som ikke har blitt tydelig etterspurt, men som jeg tror mange har i tankene, er hvilke verdier vi står for i Norge når vi gjør valg som å kjøpe klimakvoter i stedet for å iverksette systematiske endringer for å håndtere klimakrisen? Klimakvoter er regnskapstriks som skyver ballen foran oss og som på ingen måte lar oss gjennomføre de radikale endringene som vil kreves om vi virkelig skal nå nullutslipp i 2050.
Hvilke verdier lærer vi barna våre ved å ikke ta et dypt oppgjør med de virkelige årsakene til krisene vi står i? Og her sier jeg “vi” kun i den grad at Norge er et representativt demokrati, og at de avgjørelsene som tas på vegne av oss er representative for alle i dette landet. Dette gjelder her og nå, men også i tiårene fremover, tiår som vil bli begivenhetsrike på måter det er lav sannsynlighet for at vil gjenspeile særlig godt på hva det vil si å være norsk dersom vi ikke lærer oss å se forbi her og nå.
Man kan selvsagt spørre seg hvorfor Norge skal ofre sin kortsiktige rikdom for å gjøre endringene som kreves hvis ingen andre gjør det? Vi kan snu på dette spørsmålet og heller se det fra et fremtidsperspektiv: Hvorfor gjorde Norge som alle andre, i stedet for å ta de vanskelige og langsiktige valgene som var nødvendige? Hvorfor gikk vi ikke opp den bratte stien som kunne gjøre oss til “gode forfedre”? Og nei, det å ansamle oljerikdom for å erverve fremtidig handlingskapasitet gjør oss ikke til gode forfedre- og mødre sett i kontekst av hva denne oljerikdommen koster livsgrunnlaget vårt. Argumenter om at mennesker alltid har handlet etter egen interesse eller som på andre måter prøver å fraskrive ansvar er typisk retorikk som forsøker å unnskylde dårlige valg eller skape grunnlag for fornektelse.
Man kan også merke seg en friksjon i det å snakke om “lille Norge” i en kontekst av det som er globale utfordringer. Disse krever globalt samarbeid, men fungerer dette samarbeidet? At troen på 1.5-gradersmålet er rekordlav, og at Parisavtalen erklæres død, viser at dette tilsynelatende ikke er tilfellet, og at det globale samarbeidet til dels er kapret av industrieliten hvis eneste interesse er fortsettelsen av destruktiv og utnyttende ekstraksjon for kortsiktig vinning og fortsatt overforbruk. Her finnes det altså rom for å bryte ut av overfladiske former for handling og samarbeid, for heller å pionere ekte samfunnstransformasjon. For å sitere kompleksitetsviteren Peter Turchin: “Evnen til å ofre egeninteresser for felles beste er en nødvendig betingelse for samarbeid.”
Kan Norge evne å gjennomføre dette gitt det indre lobbypresset fra oljeindustrien? I rollen som en makt som tillater oljeindustrien å fortsette sin utnyttelse står Norge i fare for å bli en fiende til verdenssamfunnet. Lobbypresset fra oljeindustrien er utvilsomt vanskelig å stå imot som politiker, men så lenge vi tillater denne industrien å fortsette, så gjør vi ikke alt vi kan, og ettermælet vårt blir stadig skitnere. Samtidig må vi se at å stenge kranen umiddelbart er nesten like kortsiktig som å opprettholde “business as usual”.
Jeg er av den oppfatning at dyder og verdier må tilbakevende, at vi må skape en kultur som hedrer selvoppofrelse, visdom og langsiktige valg. Som et samfunn av kognitive skapninger er vi sårbare for feller i kognisjon og samarbeid som springer ut fra våre begrensede verdenssyn og kortsiktige handlinger. Vi kjenner disse i detalj, og vi ser de overalt rundt oss, indirekte om ikke direkte: fra kortsiktig politikk og destruktivt næringsliv, til markedskappløp og oppmerksomhetsfellene i sosiale teknologier. Hvis vi nå er klare over fellenes utbredte eksistens og forstår hvordan de oppstår, hvorfor regulerer vi ikke insentivlandskapene de oppstår i?
Her blir verdiene våre viktige, for det er kun med evnen til å se bredere og lengre, forbi hver enkelt av oss og forbi vår egen levetid, og handle deretter, at vi kan bryte løs fra disse fellene. Det siste århundrets normalisering av overforbruk på bekostning av vårt fremtidige levegrunnlag er noe vi må lære oss å se at ikke kan fortsette, og det er først og fremst gjennom verdiene våre at denne normaliseringen kan vendes om.
Så lenge vi tilrettelegger for handlinger på bekostning av fremtiden, enten ved direkte insentivering eller ved mangel på regulering, kombinert med et manglende samfunnsfokus på å skape en verdikultur, vil samfunnet vårt forbli umodent. Endring i dette oppnås til en viss grad gjennom lovverket, men virkelig og varig endring skjer i mye større grad gjennom kulturen vår, noe som er helt bortglemt i nåtidens medie- og popularitetskultur av overfladisk kortsiktighet og teknologiske løsninger, styrt av oppmerksomhets- og profittmekanismer som selv er kortsiktige og umodne. Det er på tide at vi innser at vår egen selvfornektelse og blindhet til overforbruk og naturødeleggelse først løses ved å iverksette endringer i oss selv, gjennom verdiene vi kultiverer, og ikke gjennom teknokratiske løsninger som lar oss tro at vi kan fortsette som før.
Jeg ønsker meg et samfunn hvor det å handle for det felles beste er standarden, ikke et der vi stadig ofrer verdiene våre for kortsiktig vinning. Hvis staten ikke evner å legge til rette for slik endring må andre krefter til, og det finnes ikke andre kontrollerbare krefter enn de vi, menneskene, gir uttrykk for. Vi må huske at demokrati ikke er ensbetydende med representativt demokrati, og at mer direkte former er mulige, slik som Generasjonspartiet jobber for.
Kanskje er det dit vi må, nå som vår nåværende samfunnsform kommer til kort i å hanskes med utfordringene vi står ovenfor. Det er alles jobb å sikre at de som representerer oss innehar de verdiene og dydene vi selv ønsker å stå for. Norge kan være et foregangseksempel for verden, men kun dersom vi vil dette i fellesskap. Dette krever offer, visdom og modighet.
Kan dette være verdier vi ønsker å lære barna våre?
Mer fra Severin Sjømark finner du her.
