På tide å bli voksen
Hindres vi i å utvikle oss til voksne individer av arten vår fordi vi fanges i et system som tvinger oss til å bruke all tiden vår på å akkumulere mest mulig ressurser og slåss om tall?
Selv om det er et vidt politisk spekter og mange ulike meninger og synspunkter der ute, så er vi på mange måter født inn i den samme globale “sekten”. En sekt gjennomsyret av overtro, der man følger den samme ideologien og tror på mye av de samme tingene. Ikke bare er det veldig vanskelig å overbevise individuelle sektmedlemmer om at de er med i en sekt, det er også nærmest umulig å oppdage det selv. Det beste man kan håpe på er at noen utenfra griper inn, men som oftest vil man nok fornekte det likevel.
Overtroen fra gamle dager der vi undrende kikket mot stjernene og fant på historier om overnaturlige gudeskikkelser som avgjorde skjebnene våre - basert på hvor fornøyde de var med oss, har med tiden blitt erstattet med nyliberal økonomisk ideologi. Denne økonomiske ideologiens prinsipper og idéer blir i dag sett på nærmest som naturlover, ved at “det frie marked” kan løse ethvert problem ved å styre prisene opp eller ned.
Ressursknapphet er intet problem, for høyere priser vil “uunngåelig” føre til innovasjon og på magisk vis trylle fram enten mer av det vi mangler eller en fullgod erstatning. For alltid. Økonomer er som et slags presteskap av mystikere som gestikulerer litt med armene og bruker diffuse begreper i kombinasjon med svært mangelfulle modeller for å beskrive fremtiden basert på hendelser fra fortiden. I utgangspunktet har de ikke mer troverdighet og autoritet enn en selvutnevnt klarsynt med krystallkule. Likevel lar vi de spå fremtiden for oss og stoler på svarene de gir. Klimaforsker Kevin Anderson omtaler de som “astrologer med kalkulator”.
Dersom noe forkludrer et regnestykke eller gir et svar de ikke er tjent med, fjerner de bare dette fra modellen for å kunne få resultatet de ønsker. Det er ingen vitenskapelige fakta bak økonomien, kun en ideologi på lik linje med det vi finner i andre religioner. I tilfellene der økonomien ikke utvikler seg i samme retning som økonomene har forutsett, forklares det ofte med “usikkerhet”, “uro”, “frykt” og spuriøse korrelasjoner fremstilles som kausalitet.
La oss være ærlige; de bare gjetter.
Hodepine? Sug litt på denne krystallen og legg deg på ryggen i noen timer. Ble det bedre? Da fungerte behandlingen. Ble det ikke bedre? Kanskje du gjorde det feil, eller for lenge. Eller for kort. Økonomer har på mange måter blitt vår tids sjamaner og gudeskikkelsene fra fortiden er erstattet med økonomisk ideologi og det frie markedet.
Litt “same shit - different wrapping”.
Før i tiden var man overbevist om at overnaturlige ånder og gudeskikkelser kontrollerte alt, hvor vi bare var små brikker i et tidvis sadistisk spill som disse kreftene styrte med sin evige visdom. Vi levde i deres nåde. En ekstra god avling et år kunne tolkes som et resultat av en tilfreds gud og hadde fint lite med et stabilt klima og gunstige værforhold å gjøre.
Et dødelig jordskred var ikke bare en konsekvens av en rekke tilfeldige hendelser satt i sving i den hydrologiske syklusen. Det var ikke fordi jordsmonnet etter å ha tatt opp for mye fuktighet over tid nådde et vippepunkt i viskositeten og ble så ustabilt at det sammen med tyngdekraften utslettet en landsby i et litt heftig regnvær.
Nei, dette var straffen fra gudene. Men hvorfor? Hva galt hadde innbyggerne gjort? Det kunne i grunn være akkurat hva som helst, og den mest spennende og populære teorien ble fort “svaret”.
“Gudene straffet oss fordi vi ikke ofret så mange dyr på alteret”, var kanskje konklusjonen til landsbyens “medisinmann” eller “sjaman”.
“Vi ofret færre dyr i år sammenlignet med i fjor, og nå fikk vi straffen vår - som fortjent. Derfor må vi endre oss for å hindre at dette skjer igjen.” Spuriøse korrelasjoner er altså ikke noe nytt.
Hvis et tre veltet over en unge var det kanskje den lunefulle skogsguden som var på ferde, og ikke bare et rotsystem som var kommet så langt i forråtnelsesprosessen at kun et lite vindkast var nok til å rive det over ende.
“Vi må vise respekt for skogen når vi ferdes i den!” konkluderte man kanskje med?
Selv om den ene hendelsen skjedde før den andre hendelsen betyr ikke det automatisk at førstnevnte er en utløsende eller avgjørende årsak til sistnevnte. Men den genetiske arven evolusjonen har gitt oss har gjort oss til eksperter i å oppdage mønstre overalt, også der det ikke er noen. Når en aksje stuper på børsen og “analytikere” begrunner det med at en helt annen urelatert aksje går dårlig, er det omtrent som når Legolas i Ringenes Herre sier “A red sun rises. Blood has been spilled this night.” Det stemmer at det var en blodig natt kompis, men hvordan sollyset brytes av partiklene i atmosfæren har overhodet ingenting med det å gjøre.
De som kommenterer svingninger på børsen er glade i konkluderende overskrifter der “X gikk opp/ned etter at Y skjedde”, selv om X ikke har noe som helst med Y å gjøre. Det blir bare den enkleste forklaringen, og da går man for den.
Om lyset på badet blinker til tross for at du nettopp har skiftet pære er det ikke din avdøde ektemann som prøver å si deg noe - det er bare en dårlig lyspære. Selv om vi mennesker er predisponert til å se sammenhenger overalt fordi vi er skrudd sammen til å spinne historier og narrativer for å forstå verden rundt oss, så betyr ikke det automatisk at alle disse sammenhengene eksisterer.
Der det i fortiden var et spørsmål om liv eller død dersom man gjenkjente et fiendtlig ansikt i jungelen i tide, er det i dag liten nytteverdi å innbille seg at man ser en kanin i skyene eller en trist hund i treverket. Men vi gjør det likevel. Vi ser mønstre overalt, og mange av dem er bare et resultat av denne genetikken og fantasien vår.
Mennesker har en iboende og nedarvet evne til å spinne narrativer og lage historier, og hver og en av oss spiller hovedrollen i ens eget liv. Alle andre er bikarakterer i varierende grad, og de aller fleste av dem er nærmest som statister. Men det er alltid en selv som er hovedpersonen og man har sin egen historie; med en begynnelse, et midtparti og en slutt.
Min historie er ikke sånn som din. Du er bare en bikarakter i min historie og jeg er kanskje bare en statist i din; en som passerer i bakgrunnen, både på vei fra og til noe som er helt irrelevant for ditt liv. Uten disse narrativene er hverdagen vår bare en rekke hendelser som ikke henger sammen, men som tilfeldigvis skjer kronologisk.
Vi trenger disse historiene for å fungere, for å finne en mening i kaoset og gi hverdagen struktur. Og vi har en tendens til å gi mening til utallige meningsløse ting og hendelser, i et forsøk på å kontinuerlig bygge et narrativ rundt oss. Noe forkastes som irrelevant, mens noe annet får stor betydning. Og på den måten pusler vi sammen alle de små historiene som utgjør hver eneste dag, helt ubevisst.
Når vi setter oss mål så bygger vi en historie rundt veien mot målet. Enhver som starter med et prosjekt de deler på internett omtaler det gjerne som “en reise”. “Bli med meg på denne reisen der jeg skal utvikle X” eller “jobbe mot Y”. Denne “reisen” er også bare en historie, med en begynnelse, et midtparti og en slutt. Hvorvidt historien har en hyggelig slutt eller ikke kommer an på om vedkommende oppnår målet sitt. Men det er uansett et narrativ og en historie som fortelles. Alt handler om historier og fortellinger, og sånn har trolig mennesker alltid vært.
Det er bare å lese pressemeldingene fra ulike aksjeselskaper så finner man varianter av samme type narrativ som i oppskriften på en typisk “Hero’s Journey” : Helten (i dette tilfellet selskapet) skal ut på en “reise”. De skal jobbe mot et konkret mål og har høye ambisjoner, de møter utfordringer på veien - men de er selvsikre og skal kjempe seg forbi disse hindringene i veien mot målet, og helt til slutt ender de opp på et bedre sted enn der de begynte.
Noen ganger ender et selskap opp som noe helt annet enn planlagt. En transformativ reise, bestående av ofte helt meningsløse hendelser lenkes sammen til en historie. Og publikum (eller investorene) applauderer og heier underveis som pyramidespillet utvikler seg. Unnskyld; reisen. I disse historiene er det heller ikke uvanlig at en eller flere av hovedpersonene rømmer skuta med en diger pengesekk i hendene lenge før de er helt i mål, for de har hele tiden visst at dette målet ikke var oppnåelig. Dessuten gikk de inn i prosjektet med en helt klar exit-strategi. Det skjer også rett som det er at slike selskaper kollapser på børsen. Ofte skifter de navn først.
Hvorfor blir egentlig så utrolig mange småsparere sittende i ro mens de ser på at investeringene deres krymper dag etter dag, uten å foreta seg noe for å bremse tapet? Kanskje det er fordi narrativet rundt er så spennende at folk flest gjerne vil følge med for å se hvordan historien ender? I tillegg til at vi har en usunt sterk tro på at mennesker kan overkomme ethvert hinder og løse enhver situasjon. “Det ordner seg sikkert!”, “Jaja, det går nok opp igjen skal du se!”, “Etter regn kommer alltid sol!”, “Nå har den gått ned så mye at den kan nok ikke gå mer ned!” er unnskyldninger jeg har sett mange ulike varianter av i aksjeforaer tidligere. Dessuten er det ekstra deilig hvis en underdog man heier på vinner.
En annen faktor her er “the sunk cost fallacy”, som kort fortalt går ut på at dersom man allerede har investert tid, penger eller energi i noe så føler man seg nødt til å fortsette med det. Uansett om man egentlig får noe mer ut av det eller ikke. Så det er ikke alle som fortsatt spiller World of Warcraft som synes det er så gøy lenger, men de har allerede investert så mye tid og penger i det at det vil føles som et brutalt tap å slette kontoen. Da vil jo alt være borte.
Mennesker takler dårlig å tape, og følelsen vi får av å miste en tusenlapp oppleves som mye sterkere enn følelsen av å få en. På norsk kalles det tapsaversjon. Dette fenomenet ser man også når noen har bestilt (og forhåndsbetalt) en ferietur til et sted det er meldt potensielt livstruende ekstremvær under oppholdet. I vanlige tilfeller ville de ikke funnet på å reise dit i tidenes verste orkan, men de har jo tross alt betalt for et hotell som ikke kan refunderes.
Da er man plutselig villig til å ofre mer for å få noe ut av investeringen man allerede har gjort, og man tar en større risiko enn ellers. Ikke nødvendigvis så smart i dagens moderne sivilisasjon, men for ti tusen år siden kunne det bety forskjellen på liv eller død hvis man gadd å bruke litt mer krefter på å jakte ned et byttedyr som konstant har sluppet unna. Det var gjerne de som ikke ga opp som overlevde.
Kulturen vår og samfunnet i dag dreier seg først og fremst om individuell konkurranse fremfor samarbeid. Alle skal slåss om de samme ressursene og man rangeres etter hvor mye man klarer å sope til seg på kortest mulig tid. Vinnerne er de som klarer å karre til seg aller mest. Om du var i et bursdagsselskap som 9-åring ville du nok reagert hvis ett av barna i selskapet beholdt nesten hele kaka for seg selv og lot resten av barna få et lite kakestykke på deling.
Dette egoistiske utskuddet av en avvikerunge ville garantert blitt irettesatt og kanskje fått juling av de andre barna. Men bedriftseiere som gjør tilsvarende hylles som helter. De heies fram og fremstilles som vinnere og idoler.
Et eller annet sted i oppveksten så skjer det noe som hindrer oss i å bli rasjonelle, kloke voksne mennesker. Vi går fra å være empatiske individer opplært til å samarbeide og dele felles goder, og presses inn i et system designet kun for å produsere økonomisk vekst ved at alle må slåss om de samme pengene og ressursene.
I utgangspunktet blir vi lært at man skal dele det man har, men vi “omprogrammeres” av skolesystemet - som for lengst er kapret av den rådende økonomiske ideologien - til å forkaste moralen og verdiene vi er oppvokst med, og tvinges til å konkurrere i og klatre høyest på den samme stigen.
Alt skal måles, alle skal rangeres og hvis du havner på andreplass er du førstemann i taperrekka. Ingenting er noensinne bra nok, for overskuddet skal alltid øke, du må alltid bli bedre. Hvis noen prøver å klatre forbi deg på stigen må du bare klamre deg fast litt hardere, og det er lov å dytte de andre ned. Om noen klatrer fort må du klatre fortere, for du vil vel bli en vinner?
Du må gi litt mer for hvert år som går, bare bittelitt mer, et par flere arbeidsoppgaver og litt mer innsats så er du der. Da du var liten trengte du ikke å betale foreldrene dine for måltidene du spiste. Ei heller måtte du betale leie for å overnatte på rommet ditt. Vi er opplært til at folk tar vare på hverandre og at man deler på godene. Har noen for mye, så deler de med dem som har for lite.
Tilstrekkelig pleide en gang å være godt nok, men i dag er det bare et forbigått trappetrinn på veien mot stadig mer av alt for alltid, i den evige konkurransen om å ha mer enn nestemann.
Bill Plotkin beskriver det som “arrested human development”; vi er fanget i et system der vi aldri helt får anledning til å utvikle oss til voksne utgaver av arten vår, fordi vi blir indoktrinert til å akkumulere mest mulig hver for oss og slåss om de samme ressursene. Det er nesten alt livet dreier seg om etter at man er ferdig på skolen og hele kulturen vår er bygget opp rundt dette konseptet. Mer av alt, fortere og billigere for alltid.
Å leve et godt liv er blitt redusert til å ha tilgang på mest mulig materielt og ha størst mulig formue. De færreste stiller spørsmål om hva et godt liv egentlig er, hvordan man er en bra person og det aller meste av den mellommenneskelige kontakten reduseres til transaksjoner der produkter og tjenester byttes mot penger. “Så mye som mulig” er blitt synonymt med suksess og et lykkelig liv.
Vi utdannes til å ignorere naturen fordi alt handler om å bidra til økonomien. De færreste vet noe som helst om hvor maten, vannet, elektrisiteten eller de andre ressursene de bruker hver eneste dag egentlig kommer fra, eller de lange og komplekse reisene alt må gjennom før det er framme. Eller hvor alt ender opp etter at vi er ferdig med det. Vi blir stadig mer frakoblet virkeligheten og resten av naturen, fordi vi tvinges til å slåss om å akkumulere tall.
Men selv om vi har designet systemet på denne måten betyr det ikke at det er nødt til å være sånn. Systemer kan endres. Hvorfor skulle egentlig hele hensikten med vår eksistens være å akkumulere eller forbruke mest mulig, og forbrenne flere titalls ganger så mye energi som kroppen vår trenger, for alltid?
Vi er i så fall den eneste arten på denne planeten med en sånn “genetisk programmering”. Hvorfor godtar vi narrativet om at mennesker er umettelige? Man bør kunne forvente at arten homo sapiens er litt mer avansert enn Pac Man.
Etter at primærbehovene våre er dekket så er det beste i livet gratis. Men slik skolesystemet fungerer i dag blir man effektivt frakoblet resten av naturen og man lærer ikke noe om menneskenes rolle, vår biologiske arv eller plass i økosystemet. All relevant kunnskap om dette er redusert til en snever nisje for spesielt interesserte, og skolen blir mer som en slags fabrikk som produserer “arbeidsdroner” som skal tjene økonomien, både ved å produsere noe andre skal forbruke og være en forbruker selv. Kunnskap har ikke lenger noen egenverdi med mindre man kan bytte den mot penger.
Og makta ender i dag opp hos de med mest penger, ikke mest kunnskap.
Det er på tide at vi forkaster de virkelighetsfjerne ideologiene og reflekterer over hva det innebærer å være et menneske. Vi trenger å finne ut av hvordan vi skal relatere til hverandre og de andre millionene av arter vi deler denne biosfæren med. Vi må lære oss hva de virkelige verdiene våre er, og hva som er vår plass i dette intrikate biologiske nettverket. Dette er tross alt den eneste planeten vi vet om der noe sånt eksisterer, og vi burde ikke ta den for gitt.
Eller så får vi bare akseptere narrativet om at vi er den eneste arten på denne planeten som både er genetisk disponert for selvutslettelse og som gitt flere valgmuligheter fortsatt insisterer på å velge dette alternativet.
Eller kanskje det bare er overtro?
Det er på tide at vi blir voksne.
Les også:
Usedvanlig godt skrevet! Mange glimrende poenger, som kan brukes videre til refleksjon👏👏👏