Den utømmelige elven

For lenge siden i en dalstrøk langt, langt borte rant det en liten elv.

Like ved denne elven bodde det en gruppe mennesker som hadde valgt å slå seg ned der nettopp på grunn av det rennende vannet, den rike naturen og den fruktbare jorda rundt. Alt de trengte befant seg bare et steinkast unna, og området var som et blankt ark de kunne utforme akkurat slik de ønsket. Bare fantasien satte grenser og det var rett og slett det nærmeste man kunne komme et paradis på jord.

De fant etter hvert ut at de kunne bruke energien fra det rennende vannet til alt mulig, så de gravde ut nye elveleier for å drive vannmøller, sagbruk, spinnerier og andre måter for å utnytte den kinetiske energien fra elven. Og i takt med at de gravde ut nye kanaler, så elven ut til å fylle dem i samme hastighet.

Elven vokste! Gudene var gavmilde!

Med tiden spredte historiene seg om den utømmelige elven og det fruktbare landskapet, og stadig flere strømmet til området med håp om å få bli en permanent del av gruppen. Her var det mer enn nok til alle, så det var ingen grunn til å avvise noen. Alle innflyttere bidro til å gjøre gruppen både sterkere og mer velstående.

Gruppen vokste seg større og ble omsider til en liten landsby og de fant stadig opp nye mekaniske innretninger det rennende vannet kunne drive. Folk flokket til den sagnomsuste dalen med den evige elven og rike naturen. Ikke bare fikk de uendelig med rent drikkevann til seg selv og husdyrene, de fikk også mulighet til å vanne avlingene sine og drive alle de primitive maskinene de konstruerte.

Livet var godt - svært godt.

Lite visste de at grunnen til at vannføringen i elven økte skyldtes kontinuerlig issmelting høyt oppe i fjellet som tårnet over dalen - fra en massiv, men krympende isbre. Selvfølgelig kom det tidvis nedbør der også, som det gjør de fleste steder, så vannstanden i elven kunne også variere litt i takt med sesongene. Men det ble aldri tomt og den trofaste elven holdt seg relativt stabil, år etter år. Den var rett og slett til å stole på, uansett årstid.

Befolkningen fortsatte å vokse i flere generasjoner, og i takt med veksten gravde de ut stadig nye elveløp for å dra nytte av den gavmilde elven. Nye møller, sagbruk, maskiner og spinnerier dukket opp og overskuddet av varer og avlinger gjorde befolkningen svært privilegert. De hadde nemlig anledning til å selge og bytte vekk det overflødige, fordi elven gjorde det mulig å produsere langt flere varer enn de selv hadde bruk for.

Og med dette fikk de kjøpt hva enn de ønsket seg eller trengte. Overfloden av valgmuligheter som åpenbarte seg var nesten bortenfor fatteevne, og i tillegg gjorde elven det aller meste av det tunge arbeidet. Ingen rygger måtte slites ut for å kutte tømmerstokker til planker eller male korn. Dette ble den nye og svært komfortable normalen.

Men en dag oppdaget noen at vannmøllene snurret litt saktere rundt enn de pleier og de klarte ikke å male korn like fort som før. De ble hengende etter de andre, og arbeiderne ble tvunget til å male kornet med muskelkraft igjen - i et forsøk på å holde følge med resten. Arbeidere fra ett av sagbrukene kunne rapportere om en lignende situasjon hos dem, men de konkluderte med at dette trolig var forbigående.

Elven hadde alltid vært stabil og små variasjoner hadde de lært seg å leve med. Dette kom til å ta seg opp igjen snart, ble det sagt. Produktiviteten stupte, mange av arbeiderne hadde ikke lenger en jobb å gå til og de fikk heller ikke like mange varer og produkter å selge som før. For å unngå at avlingene tørket inn ble de raskt tvunget til å stenge vanntilførselen til flere sagbruk og spinnerier. Matproduksjon ble prioritert for å sikre landsbyens overlevelse gjennom den kommende vinteren.

Overskuddet krympet fortløpende og innbyggerne i landsbyen begynte å bli urolige. Tiden gikk og situasjonen fortsatte å forverre seg. Vannstanden i flere av de nye elveløpene var nå synlig lavere enn den pleide å være og lederen for det lille samfunnet kalte inn til et borgermøte på torget for å diskutere hva de skulle gjøre. På møtet ble det avgjort at det skulle sendes ut en ekspedisjon opp i fjellet for å undersøke om noe hadde skjedd med elven. Den lille gruppen som ble valgt ut regnet med å bruke minst to uker på turen.

Terrenget var utfordrende og de måtte gjennom både klatring og kratt før de omsider kom seg opp over tregrensen så de kunne se ut over hele dalen. Derfra kunne de for første gang på flere tiår få full oversikt over hvordan de hadde delt den enorme elven i flere titalls nye elveløp, som de igjen hadde splittet i flere nye avgreninger og kanaler for å avlede vannet til alt av bondegårder, møller, private hjem og sagbruk. Og det var helt tydelig at mange av de små elveløpene nå var i ferd med å tørke helt inn.

Fra så høyt oppe over dalen var det lett å få oversikt over hele systemet. De så umiddelbart at det både var altfor lite vann i elven og at de hadde vært altfor grådige. Men de hadde vært så opptatt med å utvide landsbyen sin at ingen hadde hatt noen grunn til å dra helt opp dit på evigheter.

Ferden fortsatte oppover i fjellet og da de nærmet seg toppen, stoppet hele gruppen opp samtidig. I stillhet ble de stående med blikket låst i den samme retningen, og situasjonens alvor ble åpenbar for samtlige. Isbreen, som har holdt elven stabil i generasjoner, hadde krympet til mindre enn en tredjedel av sin tidligere størrelse.

Plutselig hadde et forbigående problem blitt forvandlet til en eksistensiell krise.

Heretter ville det ta mye lenger tid å male korn, sage tømmer og produsere alt av råvarer og produkter for den lille landsbyen. Færre produkter og varer vil føre til at prisene stiger, alt vil bli vanskeligere å selge og mye blir kanskje helt umulig å bytte til seg eller kjøpe. Og med tiden vil mange av varene og produktene forsvinne, fordi energien som driver maskineriene blir borte. Disse konstruksjonene vil bli stående igjen som livløse skulpturer. Alternativet er selvfølgelig å bruke ren muskelkraft, men det er ikke i nærheten av å være like effektivt.

Med et krympende overskudd får man mindre å selge.

Men så fikk lederen i landsbyen en god idé. Det ble bestemt at de skulle bruke de neste tre årene på å produsere bøtter. Faktisk skulle de produsere flere hundre tusen bøtter, og det ble konstruert flere nye sagbruk som kun skulle jobbe med dette viktige oppdraget. Mye av vannet fra elven ble nemlig ikke brukt til noe nyttig; det rant jo bare videre ut av landsbyen og til havet, derfor ble det lagt en plan om å utnytte dette overskuddsvannet til å øke vannstanden i elven igjen.

Dette skulle de få til ved å frakte vannet i bøttene opp til toppen av fjellet og helle det tilbake i elven. På denne måten skulle de motvirke at isbreen smeltet for fort, og de skulle samtidig prøve å få elven til å bli enda større enn før. De skulle få vannet tilbake i de uttørkede delene av elven og avlingene kom til å vokse seg store igjen. Alt handlet egentlig om å produsere mange nok bøtter fort nok, og få noen til å bære dem opp til toppen av fjellet. Det gjaldt bare å finne en balanse mellom å ha mange nok bøtter som rommer tilstrekkelig med vann og antallet mennesker som kan frakte dem fra landsbyen og opp i fjellet. Og ned igjen, selvfølgelig.

Kritiske røster som påpekte at dette ville være forgjeves, ble hånet. For selvfølgelig ville dette fungere! De ble bedt om å huske at mesteparten av vannet i elven ble jo uansett ikke brukt til noe, så ved å frakte det tilbake opp på fjellet igjen ville de få et stadig større overskudd av vann de kunne bruke til akkurat hva som helst. Noen foreslo at de også kunne helle vann direkte på isbreen i vinterhalvåret, for at det skulle fryse til is og få breen til å vokse.

Det manglet ikke kreative idéer.

Hvis du synes dette høres helt idiotisk eller umulig ut, så er denne historien egentlig en litt forenklet beskrivelse av dagens situasjon. Elven representerer den fossile energien og hvordan vi over tid har gjort oss fullstendig avhengige av den, og bøttene er solcellepaneler, vindturbiner, kjernekraftverk og elbiler. Og mye annet.

Som en slange som spiser sin egen hale, prøver vi å holde denne moderne industrielle sivilisasjonen gående. Vi kannibaliserer energisystemet vårt, ved at vi bruker enda mer av den begrensede fossile energien på å konstruere maskiner som for evig og alltid vil kreve fossil energi for å eksistere. Fremfor å spare på den fossile energien som det hver eneste dag gjenstår litt mindre av, velger vi å bruke mer og mer av den, i et desperat forsøk på å kjøpe oss litt mer tid. Bare litt mer tid.

Grunnmuren under oss slår sprekker og vil før eller senere kollapse, men vi fortsetter bare å bygge videre i høyden - som et slags Jenga-spill for narsissistiske sosiopater. Når grunnmuren først gir etter vil den rive med seg alt på toppen også. Dette er det fortsatt ikke så mange som reflekterer over, fordi de er overbevist om at det er penger som driver dette samfunnet - ikke energi.

Elven i denne historien forsvinner forhåpentligvis aldri helt. Men den reduseres ned til et nivå som kanskje ikke er stort mer enn at det tillater at en liten gruppe mennesker lever enkle, trygge og lykkelige liv, som de en gang gjorde i begynnelsen av denne historien.

Muligheten til å produsere en stadig større overflod av overskuddsvarer og produkter de kan selge og bytte bort mot ting de har lyst på, vil bli radikalt redusert. Kanskje blir den borte for alltid. De blir rett og slett nødt til å nedskalere igjen og holde seg innenfor de økologiske rammene elven og naturen i dette lille dalstrøket tillater.

Men hva med alle innbyggerne i den raskt voksende landsbyen da, hva skjer med dem?

De må bare finne seg i å klare seg med mindre enn de har blitt vant til, og blir tvunget til å gi avkall på mye av det de har tatt for gitt - kanskje i flere generasjoner.

Når et rasende elvestryk reduseres til en liten bekk får det konsekvenser - samme hvor mye penger man har.

For uansett hvor rike de har blitt av å selge korn, tekstiler, planker og andre varer, kan ikke vannet i elven erstattes med mynter.

---

Les også: