Fellesnevneren i begge ender av skalaen er en manglende evne til å se sin egen innflytelse og hvilke muligheter man har til å påvirke eller gjøre relevante endringer.
Ja, vi går mot økonomisk og økologisk kollaps. Skal vi tro World3-modellen fra Limits to Growth-rapporten, kommer den økonomiske ganske snart. Og den økologiske kollapsen, eller den sjette masseutryddelsen, er jo godt i gang. Selv om sivilisasjonen skulle kollapse i morgen (noe den sikkert ikke gjør, kjenner jeg den rett), har vi nok satt i gang noen prosesser som ikke lar seg stoppe, og som med tiden vil gjøre kloden ulevelig for mange av dagens arter, inkludert vår egen.
Så vi er nok «fucked», ja. Men jeg er enig: Det betyr ikke at vi ikke skal gjøre noe. Vi bør brette opp ermene og gjøre ting – både som samfunn og enkeltpersoner. Akkurat hva vi skal gjøre som samfunn, er jeg usikker på. Jeg er ikke smart nok til å tenke det ut. Her skulle jeg ønske at for eksempel de politiske partiene (og forskningsmiljøene og de mange tenketankene) kunne komme på banen. Men det gjør de sikkert ikke. (Mer sannsynlig er det vel at mange steder i verden bare glir inn i mer autoritære måter å gjøre ting på etter hvert som forholdene forverrer seg.)
Hva vi kan gjøre som enkeltpersoner, er kanskje også litt uklart. Sam Mitchell (https://www.youtube.com/@collapsechronicles5708) sier (litt spøkefullt, kanskje, siden han tydeligvis lever veldig nøkternt) at vi bør nyte livet i sivilisasjonen mens vi kan. Andre sier at vi bør gjør litt (som du sier) for å endre på ting (Bill Rees, som kanskje er den som tydeligst har formulert hvilken elendighet vi har havnet i) mener for eksempel at man kan skrive brev til myndighetene (!). Andre mener at vi bør lære oss å leve dydig (noen søker til stoisismen, andre, som eks-miljøverneren Paul Kingsnorth, til kristendommen). Jeg er i tenkeboksen (og der vil jeg sikkert fortsette å være). Men av og til tenker jeg at Dave Pollards liste over ting man kan gjøre (https://howtosavetheworld.ca/2023/01/13/coping-with-collapse-updated-poster/), er ganske god. (Det fins sikker også andre slike lister som kan være fine å se på.)
Takk for at du skriver denne bloggen! Håper mange leser den!
Alt vi gjør har konsekvenser, og som jeg har prøvd å illustrere i noen tidligere innlegg vil alt vi gjør få ringvirkninger som vokser seg større etter hvert som tiden går. Kanskje er ikke konsekvensene så store om to år, men om noen tusen eller en million år vil våre inngrep i naturen være definerende for hvordan planeten ser ut og hva som kan eksistere her. Og jeg tenker at det aller viktigste burde være å beskytte den eneste planeten vi vet om som det kan eksistere komplekse livsformer på, og det burde også være i vår interesse å sørge for at det kan fortsette sånn. Men vi mennesker har et veldig kort tidsperspektiv og jeg tror ikke de fleste tenker over så mye av hendelsene verken før eller etter sin egen levetid.
Og med tanke på hvor fort global gjeld vokser sammenlignet med økonomien så er det vel egentlig ikke noen økonomisk vekst lenger? Vi bare kaller den fortsatt for det, men alt vi egentlig gjør er å konvertere de eneste verdiene vi har om til gjeld. Det fremstår som en selvutslettende strategi. Men jeg er ingen ekspert.
Så vidt jeg vet er det ingen tidligere sivilisasjoner som frivillig har valgt å takke nei til et stadig høyere energioverskudd når det har vært tilgjengelig. Bill Rees vet nok også hva han snakker om.
Takk for at du gidder å kommentere og takk for feedbacken generelt! Del gjerne innleggene videre! Disse temaene kommer nok aldri til å bli populære og algoritmene i sosiale medier demper med vilje alt som kan stå i veien for mer vekst. Derfor er det ekstra fint å se at det er flere som aner konturene av hvordan dette systemet henger sammen og hvor vi er på vei.
Ja, vi må redde (og gjerne restaurere) så mye natur som mulig! Som Eliot Jacobson sier det: «[I]f environmental activism allows one butterfly to live one more day, then it is worth it.» Selv støtter jeg for eksempel Naturvernforbundet og andre naturvernorganisasjoner, slik at de (blant annet) kan være sand i maskineriet når land- og havområder skal bygges ut eller utnyttes på et eller annet vis.
Når man har tatt inn over seg det du skriver her på bloggen (at vi er i langt framskreden økologisk overshoot), er det mye annet også som blir viktig (og en del ting man har trodd er viktig, blir mindre viktig). Dave Pollard har altså en liste på 11 punkter over ting man kan gjøre, Karen Perry har 15 (https://chickenfoot.substack.com/p/15-benefits-of-collapse-acceptance). Så jeg tror (i motsetning til en del andre, viser det seg) ikke at man blir apatisk av å innse at det ikke er mulig å få sivilisasjonen til å vare særlig mye lenger (eller gjøre den «bærekraftig», som man sier), eller at den økologiske kollapsen har kommet så langt at den ikke lenger lar seg stoppe. Hvis man virkelig tar disse tingene inn over seg, tror jeg man blir alt annet enn apatisk.
Hvis man er apatisk, er det kanskje heller fordi man ikke har akseptert realitetene ennå. Man befinner seg i en av de fire første av «sorgens fem faser» (jeg vet ikke hvor godt denne modellen beskriver utvikling av «overshoot awareness», men den blir mye vist til i doomermiljøet, og noe sier den vel):
1) Fornektelse: «Det går sikkert bra. Vi har flinke folk på saken!»
2) Sinne: «De som bestemmer, har ikke gjort nok. Vi må kaste tomatsuppe på malerier!»
3) Forhandling: «Vent, kanskje vi bare kan bygge noen atomkraftverk?»
4) Depresjon: «Alt håp er ute. Vi kan like godt la være å gjøre noe som helst.»
5) Aksept: «Oi, det er jo en masse ting som må gjøres (bare ikke akkurat de tingene jeg trodde)!»
(Jeg innrømmer gjerne at jeg driver og beveger meg mellom 2) og 5) selv.)
Jeg er enig i alt du skriver, altså. Gjorde meg bare noen flere tanker! :)
Høres ut som vi er ganske enige i det hele tatt altså. Jeg mener også at uansett er det mulig å ta valg som enten forverrer situasjonen eller gjør den bittelitt bedre. Ikke bare for mennesker, men for alle andre arter vi deler denne planeten med. Det er uansett ikke mulig for oss mennesker å opprettholde eller øke dette overforbruket av energi og natur stort lenger, og det vil nok bli en nedskalering mer eller mindre i motsatt rekkefølge enn vi skalerte opp.
Det meste av "overflødig" forbruk ryker fortløpende fram til vi er nede på et nivå som er sånn ca. bærekraftig. Jeg tror de aller fleste fortsatt ikke har reflektert over at "det grønne skiftet" først og fremst handler om å senke sine egne forventninger til fremtiden. Det blir færre valgmuligheter og mindre kompleksitet som følge av et stadig mindre energioverskudd, men det betyr ikke nødvendigvis at jorda går under eller at vi dør ut (med det første). Om hundre år vil det nok uansett leve langt færre mennesker på denne planeten enn det gjør i dag.
Jeg skjønner hvor du kommer fra, men er ikke dette også en form for tillært hjelpesløshet? Å forgå livets små og store gleder til tross for at gevinsten trolig aldri kommer. Det er faktisk mulig å gripe tyren ved hornene og angripe problemet mer direkte. Som blogglesende nordmann har man trolig kompetanse og kapital til å faktisk gjøre en systemisk forskjell hvis man virkelig prøver.
Politikken er kanskje fastlåst (skjønt det er viktig å stemme grønt), men det finnes mange muligheter til å utvikle miljøvennlig teknologi eller investere/donere til dem som gjør det. Noen påstår at donasjoner til de mest effektive gruppene er mange ganger så nyttig som personlige valg: https://www.effectiveenvironmentalism.org/climate-charities.
Jeg er ikke helt sikker på hva du mener med å "angripe problemet". Dette er ikke bare enda et problem mennesker kan løse, det er en eksistensiell krise både for vår og samtlige andre arter vi deler denne planeten med. "Problems have solutions - predicaments have outcomes".
De færreste er interessert i å kutte sitt eget forbruk av energi og ressurser, så jeg tror nok vi får en full økonomisk kollaps lenge før folk blir enige om å nedskalere alt. Vi må nok vente til energioverskuddet ikke lenger kan vokse. Først da vil utslippene kunne gå ned. Jeg har ingen tro på at vi frivillig velger å bruke mindre energi og ressurser, derfor vil fysikkens lover stoppe dette. Uten tilstrekkelig overskuddsenergi - ingen moderne industriell sivilisasjon.
Begår du ikke her den samme synden som du argumenterte mot i innlegget ditt? Vi er allerede langt nok ute på galeien til at binære løsninger kan utelukkes, men vi kan da saktens påvirke utfallet.
Som jeg skriver i innlegget; alt påvirker litt. Men når det dreier seg om å stoppe klimaendringene eller "løse klimakrisen" så har det skipet seilt. Det handler mer om fysikk, ikke hjelpeløshet. Energiubalansen som følge av hvor mye varme som stenges inne av klimagasser og hvor mye vi har redusert naturens egen evne til å fange og lagre karbon vil gjøre at temperaturen stiger helt til systemet finner en ny balanse.
Men en kjempefordel er at det er grenser for hvor lenge vi kan fortsette å forverre situasjonen, for et mindre energioverskudd betyr mindre muligheter til å ødelegge naturen. Så det er jo en slags "silver lining" i seg selv.
I fremtiden kommer vi til å bruke veldig mye mindre energi og ressurser, det vi fortsatt har muligheten til å velge er hvordan vi kommer oss dit. Men vi skal dit uansett. Dette er ikke en bærekraftig sivilisasjon.
Skjønner. Jeg har fortsatt troen på økt utnyttelse av energi og ressurser fremover. Men selv om jeg skulle akseptere antakelsen om at vi må redusere omfanget av verdensøkonomien, er det ikke bedre om vi får bedre tid på oss før vi møter veggen? Og vil det ikke i så fall være verdt å tenke nøye gjennom hva det er man kan gjøre for å gi oss mest mulig tid? Mitt argument er at selv om det er aktverdig så finnes det mer produktive ting man kan gjøre enn å plukke søppel eller sykle til jobb.
Hvis man ser på forbruket vårt av energi og ressurser så er det uansett ikke et energiskifte, det eneste som skjer er at vi bruker mer av alle typer energi. Og så lenge ikke noen av de nye maskinene (vind/sol osv) som bygges for å konvertere direkte og indirekte solenergi om til elektrisitet faktisk erstatter noe av den fossile energien så er det helt uinteressant. Vi må kutte forbruket av all energi, ikke bare den fossile. When you're in a hole - stop digging.
Hadde vi tatt klokere valg med hva vi valgte å bruke energien og ressursene på, hvis vi hadde fordelt godene rettferdig og ikke satt "mer av alt, billigere for alltid" som vårt øvre mål ville vi kanskje ikke vært i denne bedritne situasjonen i dag. To tredjedeler av all profitt tilfaller kun 1% av verdens befolkning i dag, så dette økonomiske systemet har egentlig for lengst utspilt sin rolle. Det fungerer ekstremt godt for et lite fåtall og ekstremt dårlig for et enormt flertall.
Eksponentiell vekst stopper alltid av seg selv. Det vi trenger er nok det motsatte av mer produktivitet, vi trenger en grunnleggende forståelse for hva "tilstrekkelig" betyr. Eller "bærekraftig", for den saks skyld. Men jeg tror fortsatt ikke de fleste mennesker er villige til å akseptere at fremtiden vil innebære mindre av alt enn det vi har i dag, og det gjelder nok spesielt oss som bor i rike land med ekstremt høy levestandard og et vanvittig overforbruk.
Jeg tror det blir feil å si at fornybar energi ikke erstatter fossile energikilder, man må se på den kontrafaktiske tilveksten. Det er litt uklart for meg nøyaktig hva THS foreslår som løsning, men hvis problemet som han peker til først og fremst er peak oil, så er det enda større grunn til å investere i teknologi som kan erstatte olje så kollapsen blir forlenget. Det er jo ikke som om det ikke går an å opprettholde vårt energiforbruk uten fossilt brennstoff (er det kanskje her vi er uenige?), men vi trenger tiden til å finne ut hvordan.
Ja, vi går mot økonomisk og økologisk kollaps. Skal vi tro World3-modellen fra Limits to Growth-rapporten, kommer den økonomiske ganske snart. Og den økologiske kollapsen, eller den sjette masseutryddelsen, er jo godt i gang. Selv om sivilisasjonen skulle kollapse i morgen (noe den sikkert ikke gjør, kjenner jeg den rett), har vi nok satt i gang noen prosesser som ikke lar seg stoppe, og som med tiden vil gjøre kloden ulevelig for mange av dagens arter, inkludert vår egen.
Så vi er nok «fucked», ja. Men jeg er enig: Det betyr ikke at vi ikke skal gjøre noe. Vi bør brette opp ermene og gjøre ting – både som samfunn og enkeltpersoner. Akkurat hva vi skal gjøre som samfunn, er jeg usikker på. Jeg er ikke smart nok til å tenke det ut. Her skulle jeg ønske at for eksempel de politiske partiene (og forskningsmiljøene og de mange tenketankene) kunne komme på banen. Men det gjør de sikkert ikke. (Mer sannsynlig er det vel at mange steder i verden bare glir inn i mer autoritære måter å gjøre ting på etter hvert som forholdene forverrer seg.)
Hva vi kan gjøre som enkeltpersoner, er kanskje også litt uklart. Sam Mitchell (https://www.youtube.com/@collapsechronicles5708) sier (litt spøkefullt, kanskje, siden han tydeligvis lever veldig nøkternt) at vi bør nyte livet i sivilisasjonen mens vi kan. Andre sier at vi bør gjør litt (som du sier) for å endre på ting (Bill Rees, som kanskje er den som tydeligst har formulert hvilken elendighet vi har havnet i) mener for eksempel at man kan skrive brev til myndighetene (!). Andre mener at vi bør lære oss å leve dydig (noen søker til stoisismen, andre, som eks-miljøverneren Paul Kingsnorth, til kristendommen). Jeg er i tenkeboksen (og der vil jeg sikkert fortsette å være). Men av og til tenker jeg at Dave Pollards liste over ting man kan gjøre (https://howtosavetheworld.ca/2023/01/13/coping-with-collapse-updated-poster/), er ganske god. (Det fins sikker også andre slike lister som kan være fine å se på.)
Takk for at du skriver denne bloggen! Håper mange leser den!
Alt vi gjør har konsekvenser, og som jeg har prøvd å illustrere i noen tidligere innlegg vil alt vi gjør få ringvirkninger som vokser seg større etter hvert som tiden går. Kanskje er ikke konsekvensene så store om to år, men om noen tusen eller en million år vil våre inngrep i naturen være definerende for hvordan planeten ser ut og hva som kan eksistere her. Og jeg tenker at det aller viktigste burde være å beskytte den eneste planeten vi vet om som det kan eksistere komplekse livsformer på, og det burde også være i vår interesse å sørge for at det kan fortsette sånn. Men vi mennesker har et veldig kort tidsperspektiv og jeg tror ikke de fleste tenker over så mye av hendelsene verken før eller etter sin egen levetid.
Og med tanke på hvor fort global gjeld vokser sammenlignet med økonomien så er det vel egentlig ikke noen økonomisk vekst lenger? Vi bare kaller den fortsatt for det, men alt vi egentlig gjør er å konvertere de eneste verdiene vi har om til gjeld. Det fremstår som en selvutslettende strategi. Men jeg er ingen ekspert.
Så vidt jeg vet er det ingen tidligere sivilisasjoner som frivillig har valgt å takke nei til et stadig høyere energioverskudd når det har vært tilgjengelig. Bill Rees vet nok også hva han snakker om.
Takk for at du gidder å kommentere og takk for feedbacken generelt! Del gjerne innleggene videre! Disse temaene kommer nok aldri til å bli populære og algoritmene i sosiale medier demper med vilje alt som kan stå i veien for mer vekst. Derfor er det ekstra fint å se at det er flere som aner konturene av hvordan dette systemet henger sammen og hvor vi er på vei.
Ja, vi må redde (og gjerne restaurere) så mye natur som mulig! Som Eliot Jacobson sier det: «[I]f environmental activism allows one butterfly to live one more day, then it is worth it.» Selv støtter jeg for eksempel Naturvernforbundet og andre naturvernorganisasjoner, slik at de (blant annet) kan være sand i maskineriet når land- og havområder skal bygges ut eller utnyttes på et eller annet vis.
Når man har tatt inn over seg det du skriver her på bloggen (at vi er i langt framskreden økologisk overshoot), er det mye annet også som blir viktig (og en del ting man har trodd er viktig, blir mindre viktig). Dave Pollard har altså en liste på 11 punkter over ting man kan gjøre, Karen Perry har 15 (https://chickenfoot.substack.com/p/15-benefits-of-collapse-acceptance). Så jeg tror (i motsetning til en del andre, viser det seg) ikke at man blir apatisk av å innse at det ikke er mulig å få sivilisasjonen til å vare særlig mye lenger (eller gjøre den «bærekraftig», som man sier), eller at den økologiske kollapsen har kommet så langt at den ikke lenger lar seg stoppe. Hvis man virkelig tar disse tingene inn over seg, tror jeg man blir alt annet enn apatisk.
Hvis man er apatisk, er det kanskje heller fordi man ikke har akseptert realitetene ennå. Man befinner seg i en av de fire første av «sorgens fem faser» (jeg vet ikke hvor godt denne modellen beskriver utvikling av «overshoot awareness», men den blir mye vist til i doomermiljøet, og noe sier den vel):
1) Fornektelse: «Det går sikkert bra. Vi har flinke folk på saken!»
2) Sinne: «De som bestemmer, har ikke gjort nok. Vi må kaste tomatsuppe på malerier!»
3) Forhandling: «Vent, kanskje vi bare kan bygge noen atomkraftverk?»
4) Depresjon: «Alt håp er ute. Vi kan like godt la være å gjøre noe som helst.»
5) Aksept: «Oi, det er jo en masse ting som må gjøres (bare ikke akkurat de tingene jeg trodde)!»
(Jeg innrømmer gjerne at jeg driver og beveger meg mellom 2) og 5) selv.)
Jeg er enig i alt du skriver, altså. Gjorde meg bare noen flere tanker! :)
Høres ut som vi er ganske enige i det hele tatt altså. Jeg mener også at uansett er det mulig å ta valg som enten forverrer situasjonen eller gjør den bittelitt bedre. Ikke bare for mennesker, men for alle andre arter vi deler denne planeten med. Det er uansett ikke mulig for oss mennesker å opprettholde eller øke dette overforbruket av energi og natur stort lenger, og det vil nok bli en nedskalering mer eller mindre i motsatt rekkefølge enn vi skalerte opp.
Det meste av "overflødig" forbruk ryker fortløpende fram til vi er nede på et nivå som er sånn ca. bærekraftig. Jeg tror de aller fleste fortsatt ikke har reflektert over at "det grønne skiftet" først og fremst handler om å senke sine egne forventninger til fremtiden. Det blir færre valgmuligheter og mindre kompleksitet som følge av et stadig mindre energioverskudd, men det betyr ikke nødvendigvis at jorda går under eller at vi dør ut (med det første). Om hundre år vil det nok uansett leve langt færre mennesker på denne planeten enn det gjør i dag.
Nydelig skrevet denne👏👏👏
Tusen takk! Del den gjerne videre 🙏
Jeg skjønner hvor du kommer fra, men er ikke dette også en form for tillært hjelpesløshet? Å forgå livets små og store gleder til tross for at gevinsten trolig aldri kommer. Det er faktisk mulig å gripe tyren ved hornene og angripe problemet mer direkte. Som blogglesende nordmann har man trolig kompetanse og kapital til å faktisk gjøre en systemisk forskjell hvis man virkelig prøver.
Politikken er kanskje fastlåst (skjønt det er viktig å stemme grønt), men det finnes mange muligheter til å utvikle miljøvennlig teknologi eller investere/donere til dem som gjør det. Noen påstår at donasjoner til de mest effektive gruppene er mange ganger så nyttig som personlige valg: https://www.effectiveenvironmentalism.org/climate-charities.
Jeg er ikke helt sikker på hva du mener med å "angripe problemet". Dette er ikke bare enda et problem mennesker kan løse, det er en eksistensiell krise både for vår og samtlige andre arter vi deler denne planeten med. "Problems have solutions - predicaments have outcomes".
De færreste er interessert i å kutte sitt eget forbruk av energi og ressurser, så jeg tror nok vi får en full økonomisk kollaps lenge før folk blir enige om å nedskalere alt. Vi må nok vente til energioverskuddet ikke lenger kan vokse. Først da vil utslippene kunne gå ned. Jeg har ingen tro på at vi frivillig velger å bruke mindre energi og ressurser, derfor vil fysikkens lover stoppe dette. Uten tilstrekkelig overskuddsenergi - ingen moderne industriell sivilisasjon.
Begår du ikke her den samme synden som du argumenterte mot i innlegget ditt? Vi er allerede langt nok ute på galeien til at binære løsninger kan utelukkes, men vi kan da saktens påvirke utfallet.
Som jeg skriver i innlegget; alt påvirker litt. Men når det dreier seg om å stoppe klimaendringene eller "løse klimakrisen" så har det skipet seilt. Det handler mer om fysikk, ikke hjelpeløshet. Energiubalansen som følge av hvor mye varme som stenges inne av klimagasser og hvor mye vi har redusert naturens egen evne til å fange og lagre karbon vil gjøre at temperaturen stiger helt til systemet finner en ny balanse.
Men en kjempefordel er at det er grenser for hvor lenge vi kan fortsette å forverre situasjonen, for et mindre energioverskudd betyr mindre muligheter til å ødelegge naturen. Så det er jo en slags "silver lining" i seg selv.
I fremtiden kommer vi til å bruke veldig mye mindre energi og ressurser, det vi fortsatt har muligheten til å velge er hvordan vi kommer oss dit. Men vi skal dit uansett. Dette er ikke en bærekraftig sivilisasjon.
Skjønner. Jeg har fortsatt troen på økt utnyttelse av energi og ressurser fremover. Men selv om jeg skulle akseptere antakelsen om at vi må redusere omfanget av verdensøkonomien, er det ikke bedre om vi får bedre tid på oss før vi møter veggen? Og vil det ikke i så fall være verdt å tenke nøye gjennom hva det er man kan gjøre for å gi oss mest mulig tid? Mitt argument er at selv om det er aktverdig så finnes det mer produktive ting man kan gjøre enn å plukke søppel eller sykle til jobb.
På samme tid som vi har blitt 36% mer energieffektive har vi også brukt 63% mer energi, ref Nate Hagens https://www.resilience.org/stories/2023-07-31/just-stop-oil-part-2-oil-is-the-economy/
Hvis man ser på forbruket vårt av energi og ressurser så er det uansett ikke et energiskifte, det eneste som skjer er at vi bruker mer av alle typer energi. Og så lenge ikke noen av de nye maskinene (vind/sol osv) som bygges for å konvertere direkte og indirekte solenergi om til elektrisitet faktisk erstatter noe av den fossile energien så er det helt uinteressant. Vi må kutte forbruket av all energi, ikke bare den fossile. When you're in a hole - stop digging.
Hadde vi tatt klokere valg med hva vi valgte å bruke energien og ressursene på, hvis vi hadde fordelt godene rettferdig og ikke satt "mer av alt, billigere for alltid" som vårt øvre mål ville vi kanskje ikke vært i denne bedritne situasjonen i dag. To tredjedeler av all profitt tilfaller kun 1% av verdens befolkning i dag, så dette økonomiske systemet har egentlig for lengst utspilt sin rolle. Det fungerer ekstremt godt for et lite fåtall og ekstremt dårlig for et enormt flertall.
Eksponentiell vekst stopper alltid av seg selv. Det vi trenger er nok det motsatte av mer produktivitet, vi trenger en grunnleggende forståelse for hva "tilstrekkelig" betyr. Eller "bærekraftig", for den saks skyld. Men jeg tror fortsatt ikke de fleste mennesker er villige til å akseptere at fremtiden vil innebære mindre av alt enn det vi har i dag, og det gjelder nok spesielt oss som bor i rike land med ekstremt høy levestandard og et vanvittig overforbruk.
Angående tid og hva man kan gjøre, så vil jeg anbefale å lese dette fra The Honest Sorcerer: https://thehonestsorcerer.substack.com/p/2030-our-runaway-train-falls-off
Jeg tror det blir feil å si at fornybar energi ikke erstatter fossile energikilder, man må se på den kontrafaktiske tilveksten. Det er litt uklart for meg nøyaktig hva THS foreslår som løsning, men hvis problemet som han peker til først og fremst er peak oil, så er det enda større grunn til å investere i teknologi som kan erstatte olje så kollapsen blir forlenget. Det er jo ikke som om det ikke går an å opprettholde vårt energiforbruk uten fossilt brennstoff (er det kanskje her vi er uenige?), men vi trenger tiden til å finne ut hvordan.