De apatiske ytterpunktene

Fellesnevneren i begge ender av skalaen er en manglende evne til å se sin egen innflytelse og hvilke muligheter man har til å påvirke eller gjøre relevante endringer.

Hvordan ble du så overbevist om at du er ubetydelig i den store sammenhengen og hvor sikker kan du være på at det faktisk stemmer?

Både på internett og andre steder kommer man ofte over to ytterpunkter når det er snakk om hvordan situasjonen vår forverres. I den ene enden av skalaen er det de som sier “Vi er fucked uansett, så whatever.”, og i motsatt ende finner vi de som sier “Det ordner seg sikkert, det er masse folk som jobber med løsninger.” Begge kommer i ulike varianter, men de er som regel lette å identifisere.

Disse ytterpunktene har én ting til felles; de gjør nemlig at du slipper å ta noe personlig ansvar, så derfor trenger du heller ikke å gjøre noe annerledes. Hvis vi er fucked uansett så krever situasjonen ingenting av deg. Så deilig! Du kan bare lene deg tilbake og gjøre som du pleier. Og akkurat det samme gjelder hvis “noen andre” tar hånd om problemet. Det er jo helt perfekt. Ingenting er vel lettere enn å la være?

Klimaet, økosystemet og miljøet har blitt til noe abstrakt som befinner seg “der ute”, og som man kan velge om man vil være interessert i eller ikke. Som om biosfærens stabilitet har blitt en form for eksistensielt valgfag, samtidig som vi både mentalt og fysisk har isolert oss selv mer og mer fra resten av økosystemet. Kan en fugl velge bort interessen sin for frø, insekter eller andre fugler? Nei, for den er helt avhengig av det for å eksistere. Ville du sagt at du ikke er så interessert i ferskvann? Kanskje, men det ville vært fryktelig dumt.

Det er både fascinerende og skremmende hvordan vi har normalisert utryddelser av andre arter, inkludert potensielt vår egen et stykke inn i fremtiden. Ingen bryr seg. “Jaja, skjer det, så skjer det da.” Det skal da ikke hindre noen i å fly til Italia eller Bahamas. Fordi det må man kunne unne seg, “vi er jo fucked uansett.” Eller; “noen” løser problemet.

“Uansett er det ingenting jeg trenger å gjøre annerledes. Dessuten er jeg jo bare én person, så jeg betyr ikke noe.”

Kanskje har du tenkt sånn selv også. Hva kan vel én stakkars person utrette helt alene?

“Learned helplessness” (eller lært hjelpeløshet på norsk) oppstår når man gjentatte ganger står overfor en negativ, ukontrollerbar situasjon og slutter å prøve og endre omstendighetene, selv når man har evnen til å gjøre det. For eksempel kan en røyker gjentatte ganger forsøke (og mislykkes i) å slutte. Han kan bli frustrert og begynne å tro at ingenting han gjør vil hjelpe, og derfor slutter han også helt å prøve. Oppfatningen av at man ikke kan kontrollere situasjonen fremkaller dermed en passiv respons på skaden som skjer.

“How do we learn to be helpless?

Seligman subjected study participants to loud, unpleasant noises, using a lever that would or would not stop the sounds. The group whose lever wouldn’t stop the sound in the first round stopped trying to silence the noise subsequently. Not trying leads to apathy and powerlessness, and this can lead to all-or-nothing thinking. Nothing I do matters. I always lose. This phenomenon exists in many animal species as well as in humans.”

Hva om du ikke egentlig er så hjelpeløs som du tror?

For alt påvirker litt, og alt du gjør har en effekt; enten i positiv eller negativ retning. Lar du være å kjøpe kjøtt påvirker ikke det livet til det dyret som allerede er drept for å ende i kjøledisken, men det påvirker etterspørselen litt. Lar du være to ganger dobler du effekten. Behovet for å fylle det døde dyrets plass med et nytt dødt dyr blir mindre. Og det påvirker hvor mange flere dyr som trenger å bli drept i fremtiden.

Hvis du rusler en tur og fyller en pose med søppel på veien kan det godt hende det ligger like mye søppel der uka etterpå, og kanskje føles det derfor meningsløst. Men hver eneste lille plastbit du fjerner fra naturen er én plastbit mindre som potensielt kan havne i magen på et dyr. Hver eneste fiskesene du røsker opp av fjæra og kaster i søpla er én fiskesene mindre som en fugl kan surre seg inn i.

Hva skjer hvis du river opp hele eller deler av gressplenen din, konverterer den til en kjøkkenhage for å dyrke poteter og andre grønnsaker i sommerhalvåret og naboen din gjør det samme? Hvor mye reduserer det behovet for å kjøpe importert mat dersom dere deler overskuddet? Hva om de fleste i nabolaget eller gata di blir inspirert av dere og velger å gjøre det samme?

Alt påvirker litt. Det er opp til deg om du ønsker å bidra positivt eller ikke. For planeten i seg selv er det egentlig ikke så viktig. Den har vært gjennom supervulkaner, regn som varte i millioner av år, perioder helt uten oksygen, flere asteroidenedslag og minst fem tidligere masseutryddelser, så nummer seks i rekka er sånn sett ingen big deal for den. Been there, done that.

Planeten kommer nok til å være her til sola utsletter den om rundt 5 milliarder år. Men hvor lenge mennesker og andre komplekse livsformer vil kunne eksistere på planeten er en helt annen sak. Men kanskje det ikke er så viktig for deg uansett. Kanskje du er mest opptatt av deg selv. Folk er forskjellige.

Foto: Sigmund / Unsplash

Alt du gjør i dag påvirker hvordan fremtiden blir. På samme måte som vi kan undres over hvordan våre forfedre tok eksistensielle veivalg for mange tusen år siden og hvilke definerende avgjørelser de måtte gjennom for at vi endte opp akkurat her, blir vi også forfedrene til generasjoner langt inne i fremtiden. Hva kommer de til å tenke om oss?

Uansett vil fremtiden sannsynligvis ikke bli helt som du har sett for deg. Antagelig må du senke forventningene dine ganske mange hakk, men det er ikke sikkert det er så negativt.

Enten det er alene eller i fellesskap har vi alle muligheten til å ta valg som gjør fremtiden litt mindre håpløs enn sånn den fremstår for øyeblikket. Ikke bare for menneskenes skyld, men også for alle de andre millionene av arter vi deler denne blågrønne kloden med.

For alt påvirker.

Litt.