Karbonspøkelsene i maskineriet
Hverdagen vår drives av usynlige tjenere som skjuler seg i hver maskin, hvert kjøretøy og hver fabrikk. Med millioner av år med lagret solenergi holder de sivilisasjonen vår i live.
Etter at den lille båten deres har fått hard medfart gjennom voldsomme stryk med skarpe steiner begynner elven å roe seg igjen. De finner et passende sted å slepe båten på land, kamuflerer den med noen kvister og trasker innover i den tette jungelen. Plutselig stopper de. Noen hundre meter foran seg, videre forbi noen enorme trær, kan de skimte omrisset av tempelruinene de er på leting etter. Ruinene er gjengrodde og stappfulle av livsfarlige feller som blir utløst hvis man ikke er forsiktig. Og dørene som leder dypere inn i dette eldgamle tempelet åpnes bare dersom man tolker og løser et knippe ulike gåter underveis.
Du vet hvordan det pleier å være i sånne historier. Omsider kommer de til det obligatoriske gravkammeret helt innerst. Med rå makt klarer de å lirke løs det støvete lokket som forsegler en massiv steinkiste. Lokket velter utfor kanten på kista og gir fra seg et drønn idet det treffer gulvet som tordner gjennom steingangene. Så blir det helt stille.
Lommelykta rettes mot kista, og der ligger den og glitrer, halvveis skjult under noen morkne klesfibre og visne blomster. Du vet - den “tingen” de lette etter. Den magiske ringen, den forheksede amuletten eller den mystiske dolken som fortsatt knuges av grådige, døde fingre. Historiens essensielle, myteomspunnede objekt som binder dette narrativet sammen og som er hele grunnen til at denne historien eksisterer. Ifølge eldgamle nedtegnelser vil den som finner dette objektet få tilgang på vanvittige krefter som andre dødelige bare kan drømme om.
Legenden sier at den som har denne “tingen” i sin besittelse vil nemlig kunne fly uten vinger og oppholde seg nede på havets dyp i timevis uten gjeller. Eller hva sier du til å pulverisere fjellsider, rive trær rett opp av bakken og knekke massive tømmerstokker som om de var tannpirkere? Kanskje frister det også å kunne smelte stein, mane fram gigantiske konstruksjoner og forflytte tusenvis av tonn gjennom lufta. Og dersom du virkelig trenger å demonstrere kreftene dine kan du utslette en moderne storby på et øyeblikk.
Her er det nesten bare fantasien som setter grensene for hva du kan utrette. Ja, pluss fysikkens lover da. De kommer vi ikke utenom. For dette er egentlig ikke science fiction eller fantasy; dette er virkeligheten vi lever i nå.
Ingenting skjer uten energi. Energien er overalt rundt oss og kan verken oppstå eller forsvinne. Vi kan ikke lage energi. Energien går bare over i en annen form. Tilgjengelig energi og energi som er nyttig for oss er ikke automatisk det samme. Og noe som eksisterer er ikke nødvendigvis samtidig tilgjengelig.
Dette er noe som dessverre altfor ofte blir ignorert.
Når du fyrer i peisen med en vedkubbe frigjøres kjemisk lagret energi fra fotosyntesen, karbonet i treet binder seg med oksygen og går tilbake til atmosfæren som CO2. I tillegg til at du selvfølgelig får varme, lys, aske og noen andre stoffer. Du kan ikke brenne den samme vedkubben igjen, da må du ta en annen.
Energien har gått fra nyttig til unyttig for din del, men den er ikke borte - den har bare skiftet form. En hamburger kan bare spises én gang. Oljefatet som er brukt opp er brukt opp.
Vi mennesker svømmer i dag i en overflod av energi omtrent som fisk svømmer i vann. Fisken reflekterer ikke over at vannet er der; for fisken er det en selvfølge at den er omgitt av vann. Fugler tar lufta for gitt og trenger ikke ha en instinktiv “plan B” for at luftmotstanden en dag kanskje ikke er der lenger. Som med oss og oksygen. Du sjekker ikke en måler før du går ut døra om det er tilstrekkelig med oksygen tilgjengelig for å puste, gjør du vel? Nei, du tar for gitt at det er sånn.
Det samme gjelder i dag forholdet vårt til energi. Hvor mange tenker over hvor mye energi som kreves for at akkurat deres hverdag skal gå rundt? Vet du hvor mye energi som ligger “innbakt” i alt vi omgir oss med; alle bygninger, veier og annen infrastruktur, matproduksjon, belysning og som kreves for å produsere og transportere alle varer vi kjøper og bruker?
Mye. Veldig mye. En gjennomsnittlig amerikaner har et eksosomatisk (ytre) energiforbruk på opptil 100x kaloriene en menneskekropp trenger å spise i døgnet (2000-2500 kalorier for normalt aktive, rundt 1600 hvis du ligger i koma). I Europa er det mellom 50x og 100x, mens for oss i Norge er det nok nærmere USA enn mange ønsker å innrømme.
Og dette hadde ikke vært mulig uten et vanvittig overskudd av fossilt karbon; en energikilde vi fortsetter å behandle som om den skal vare evig. For hver og en av oss innebærer det totalt en forbrenning tilsvarende 10-12 elefanter eller en primat på 30 tonn.
Ellers i naturen er det ikke så mye energioverskudd å snakke om. Så lenge en organisme hele tiden klarer å få tak i mer energi enn den i snitt forbrenner vil den overleve. Et byttedyr som slipper unna den ene dagen fører kanskje ikke til så store konsekvenser, men rovdyrene har ikke energibudsjett til så mange mislykkede jaktforsøk etter hverandre.
Da vi levde i små grupper som jaktet og sanket måtte vi også passe på at vi ikke forbrant mer enn vi fikk i oss, ellers ville vi sultet i hjel. I dag er situasjonen en helt annen, for det er ikke først og fremst vår indre forbrenning av energi vi bruker på å skaffe mat - det er den ytre.
Globalt forbruker vi rundt 100 milliarder fat oljeekvivalenter i året, omregnet til arbeidskraft tilsvarer det at vi har nesten 500 milliarder “energislaver” som gjør mesteparten av de tunge løftene for oss. Men vi kan like gjerne kalle de “karbonspøkelser”
Ett karbonspøkelse = ett menneskes arbeidskraft, gjort av fossil energi.
Disse karbonspøkelsene er sysselsatt av oss og de er den desidert største arbeidsstyrken på planeten vår. Men vi tenker ikke over at disse usynlige hjelperne er der i bakgrunnen og driver sivilisasjonens gigantiske maskineri til enhver tid. I tillegg jobber de uten å få betalt, de klager aldri på lange dager, blir ikke slitne og de forventer verken helgetillegg eller bonusordninger. Eller anerkjennelse.
Vi er blitt svært komfortable gravplyndrere.
Akkurat som de som jaktet på det magiske objektet i innledningen er vi også gravplyndrere. I vårt tilfelle graver vi også opp levninger fra fortiden, men det er alle “karbonspøkelsene” vi vekker til live som gir oss superkrefter. Og det er ikke levningene i seg selv som er det viktige, men hva som skjer når vi setter fyr på dem. Da frigjøres energien som planter ved hjelp av fotosyntese og sollys har lagret som konsentrert karbon over mange hundre millioner år på et øyeblikk.
Dette er forresten ikke fullstendig fremmede døde organismer fra fortiden, det er våre fjerne forfedre. Vi kan trekke en direkte linje fra alle arter som lever i dag og helt tilbake til den første livsformen som oppstod på planeten. Klikk her og se selv! Man ville kanskje ikke fyrt opp i peisen med oldefar, men å grille pølse over forkullede livsformer eller fossil gass er null stress.
Dette karbonlageret er på en måte jordas eget “batteri” som vi i dag tømmer flere titalls millioner ganger raskere enn det ble “ladet opp” av sola og CO2 som planter fanget fra lufta. Bare ved å ta én interkontinental flytur forbrennes mer energi enn alle trær og planter på denne planeten klarer å fange og lagre på et helt døgn. Vi tømmer karbonbatteriet så fort vi bare makter.
Se for deg at du og én til skal kutte ned et digert eiketre med god gammeldags sag. La oss si at det er et relativt gammelt tre med en diameter på to meter. To personer med sag ville kanskje brukt 8-10 timer på et så stort tre, gitt at de vet hva de driver med. Et menneske klarer i snitt å yte ca. 75 Watt ved fysisk arbeid over tid. Energien brukt av to personer x 8 timer blir 1,2 kWh. Etterpå ville dere nok vært utslitt og kroppen hadde sikkert verket dagen etterpå. Å kutte ned flere trær i nærheten av den størrelsen ville ikke vært aktuelt med det første.
Men med en diger motorsag kan denne jobben gjøres på mindre enn en time. Hvis vi regner at en motorsag bruker 0,75 liter bensin på å få dette unnagjort på 45 minutter, tilsvarer dette arbeidskraften av 121 karbonspøkelser som sager samtidig.
Tiden og kreftene spart kunne gitt oss mye mer fritid. Men vi bruker like lang tid på jobben; vi benytter derfor heller muligheten til å kutte ned mange flere trær. For ikke bare har vi motorsag, vi har i dag også gigantiske skogsmaskiner som brutalt raserer hele skogområder på en brøkdel av tiden det har tatt trærne å gro.
Hvor mye energi tror du man egentlig bruker på å fly fra Gardermoen og til Gran Canaria? Dersom det er en Boeing 747, turen tar fire og en halv time og flyet bruker 2500 liter drivstoff per time, blir dette 11 250 liter flydrivstoff. Energiinnholdet i drivstoffet er 109 125 kWh og det blir som om 323 333 karbonspøkelser løfter og bærer dette flyet 3300 km til destinasjonen. Husk at dette bare er én vei. De må vel kanskje bære deg hjem igjen også?
Men vi er ikke så opptatt av hvor langt det er dit, vi vil bare vite hvor lang tid det tar. Vi bryr oss heller ikke om hvor mye energi som kreves. Fordi vi er energiblinde og behandler energien omtrent som vi behandler oksygen. Den forventes alltid å være der når enn vi trenger den. Tror du billettprisene ville vært litt høyere dersom vekten av alt oksygenet som kreves for å brenne drivstoffet måtte inkluderes i lasten og ikke var gratis tilgjengelig på alle kanter av flyet til enhver tid? Hint: Oksygenet ville veid 3,5 ganger så mye som drivstoffet.
Å pløye et jorde på 10 mål med hest (uten tilgang på traktor) tar kanskje 60-85 timer menneskelig arbeid, fordelt over 5-7 slitsomme og lange dager. La oss ikke tenke på hvor sakte det ville gått uten hesten. Med traktor er dette i dag unnagjort på 3-5 timer. Prøv å se for deg 583 karbonspøkelser som dytter traktoren med plog rundt på åkeren.
Kjører du SUV-en din 12 km tur/retur butikken for å handle blir det som om bilen din dyttes av en gjeng med 128 karbonspøkelser.
En Snickers (50g) inneholder faktisk den konsentrerte energien til 4 karbonspøkelser som jobber i én time. Og dette er jo energien man får ut. Tenk på hvor mye som må til for å produsere en Snickers; alt som kreves for å plante, gjødsle og høste kakaobønner og peanøtter, transportere de, alle maskinene som brukes underveis, råvarene for å produsere emballasjen og fargestoffene til designet, osv.
Energien for å produsere en Snickers tilsvarer 11 karbonspøkelser som jobber iherdig i en hel time. Altså nesten tre ganger så mye energi som man får ut av den.
Alt dette er kjempefint hvis man kan ignorere de negative konsekvensene, som f.eks mikroplast, forurensning, hetebølger, ekstremvær, PFAS, svevestøv, ressursknapphet, klimaendringer, insektdød, kollaps i biomangfoldet - og sist, men ikke minst: at denne overfloden av velvillige karbonspøkelser ikke alltid vil være her. Denne sløsingen av energi blir snart umulig å opprettholde.
Vår ekstremt energi/ressurs-krevende levestandard og de nærmest uendelige valgmulighetene vi har fritt tilgjengelig i dag er trolig så nært magi man kan komme. Ingen andre arter og ingen mennesker på noe annet tidspunkt i historien har hatt superkreftene vi besitter. Men ingenting varer evig, og selv karbonspøkelser går før eller senere av med pensjon. Det er faktisk ikke så lenge til heller.
Karbonspøkelsenes pensjonsordning er ikke-eksisterende. De har ingen opparbeidet buffer som venter på dem når de omsider er ferdige med å jobbe for oss. De jobber til de bokstavelig talt er utbrent, noen hundre millioner i slengen. Og det er ingenting vi kan gjøre for å lokke dem tilbake, ingen frynsegoder vi kan friste med eller ordninger vi kan tilby for at de skal orke å jobbe for oss bare bittelitt til.
Etter utført arbeid ender de alle på samme sted: i atmosfæren som CO2. Derfra vil de hjemsøke oss helt til planetens energibalanse er gjenopprettet; når temperaturen har steget nok til at utstrålt varme tilsvarer energien som tilføres fra sola.
Her og nå nyter vi enn så lenge godt av karbonspøkelsenes vanvittige arbeidskraft, på alle andre arters bekostning - men i horisonten samler de mørke skyene seg - og de kommer nærmere for hver dag. Uten alle disse karbonspøkelsene vil maskinene våre bli stående igjen som livløse, gjengrodde skulpturer i landskapet. Og for de som er opptatt av sånt; det vil nok bli veldig mange ledige stillinger i fremtiden.
Har du husket å takke karbonspøkelsene for alt de har gjort for deg i dag?
Les også:
Matte for kistesnekkere
I det siste har det blitt delt mange positivt vinklede artikler om den eksplosive veksten i hvor mye elektrisitet EU får fra solceller og vindturbiner, og mange ser ut til å ta dette som en stor seier. Stolt proklamerer de at “Europa er på rett vei” og drømmer seg bort til en utopisk fremtid der hele denne moderne industrielle sivilisasjonen drives av s…