Gruvedrømmen som druknet
Alternativene våre blir færre, og til slutt vil det bare være én dør som gjenstår. Og når den tid kommer vil vi ikke ha noe annet valg enn å åpne den. Hvordan skal det gå?
Nylig ble det kjent at regjeringen skrinlegger (midlertidig) planene for gruver på havdypet, og at denne galskapen skal settes på pause ut 2025. SV tok på seg rollen som de voksne i rommet og dro heldigvis i nødbremsen. Det er veldig bra.
Naturvernere og klimaaktivister jubler naturligvis, og selv om det (om enn midlertidig) er en seier for biosfæren vår og biomangfoldet i havet, så er det i prinsippet bare enda en dør som lukkes for denne moderne industrielle sivilisasjonen. Vi får understreket at enda en av “løsningene” vi har fantasert om er helt forgjeves. Jeg skal prøve å utdype det.
Greia er at det vil være sjokkerende lite penger å tjene på å reversere den industrielle revolusjonen. For det er jo nettopp det vi prøver å gjøre med “det grønne skiftet”, samtidig som vi ønsker å gå med overskudd. Vi har kommet til en slags enighet om at det er litt dumt med klimaendringer, og fremfor å gjøre noe med årsakene til den voksende svulsten skal vi heller behandle symptomene med kompleks og energikrevende teknologi (som ikke løser situasjonen), drevet av stormannsgalskap og profittjag.
Vi setter på et Mummitroll-plaster og blåser litt på det som er au-au.
Hele grunnen til at vi er i denne uløselige situasjonen i dag er jo nettopp fordi vi har fått tilgang på massive mengder “gratis” energi i form av karbon som er fanget og lagret av fotosyntese gjennom mange hundre millioner år. Denne energien er et resultat av sollys som traff planeten lenge før det eksisterte pattedyr her, og vi brenner gjennom den på bare et par århundre.
Hvis vi skulle betalt for tilgangen til dette gigantiske karbonbatteriet ville ingen gått med økonomisk overskudd i dag. Vi behandler denne energien som gratis renter og vi betaler bare for å hente den ut og konvertere den. Ikke betaler vi noe for de negative konsekvensene heller. Og de negative konsekvensene er jo bl.a at vi flytter karbonet tilbake ut i atmosfæren noen titalls millioner ganger raskere enn fotosyntesen lagret det i utgangspunktet. Klimaendringer er ikke et problem som kan løses, de er bare ett av mange symptomer på økologisk overshoot. Men det er fortsatt ikke lov å si høyt.
Planen vår er jo å bytte ut den “slemme” energien med “snill”, “ren”, “fornybar”, “grønn” og “utslippsfri” energi. Selv om noe sånt ikke eksisterer. Alt dette er bare desperate forsøk på å holde en moderne sivilisasjon som ikke er bærekraftig gående noen ekstra runder til, og etter hvert som vi dytter problemene våre lenger inn i fremtiden, vokser de seg bare større.
De norske batterifabrikkene, elektrifiseringen av alt, vindturbiner og havvind, massiv utrulling av solcellepaneler, elbiler og ladere. Alle de forgjeves variantene av karbonfangst og lagring, karbonkvoter og offsetting, pluss intensiv lobbying for kjernekraft. Og om ikke så altfor lenge vil trolig de forskjellige utgavene av SRM (Solar Radiation Management/Modification) ta plassen karbonfangst-fantasiene lenge har hatt i de politiske og offentlige debattene. Vent og se.
Vi er villige til å gjøre hva som helst bortsett fra å faktisk ta tak i årsakene. Men som jeg gikk gjennom i mer detalj i “Grønne drømmefangere” er alt dette bare enda flere ting vi gjør med fossil energi, og det stopper snart av seg selv.
Av en eller annen grunn er det fortsatt altfor mange som tror at penger og subsidier skal kunne veie opp for et krympende energioverskudd. Det vil det ikke gjøre. Prisene på alt er feil, fordi prisen på energi er feil. Etter hvert som det koster stadig mer energi å få ut energi (og råvarer i tilstrekkelig kvalitet) vil derfor prisene bli mer riktige, fram til de er så høye at ingen har råd til å betale dem.
Differansen mellom prisene vi betaler, de faktiske kostnadene og verdien vi får ut vil jevnes ut mer over tid, i takt med at vi får stadig mindre energi vi kan sløse bort på ting vi har lyst på. Dette er uunngåelig i dagens vekstavhengige økonomiske system, som presser oss inn i en “Mordor-økonomi”:
Gruvedrift på havbunnen var en fullstendig dødfødt idé i utgangspunktet, for det vil koste altfor mye energi og ressurser å utvikle, drive og vedlikeholde dette over tid. Men så lenge vi styres av overtro og ideologi som handler om at vi kan løse alle problemer bare vi hiver mange nok penger etter dem, vil det nok fortsatt dukke opp lignende virkelighetsfjerne prosjekter fra stormannsgale narsissister som søker etter ferske investormilliarder framover.
Fiske asteroider og utvinne metaller derfra kanskje? Eller hva med noen gigantiske speil i verdensrommet som kan stråle ned konsentrert sollys for å lade opp batterier her nede? Frykt ikke, sånne planer finnes allerede.
Vi står foran en rekke med dører, og den eneste døren vi nekter å åpne er den det står “Ta tak i årsakene” på, for det innebærer å nedskalere alt vi driver med, sende økonomien inn i en permanent dødsspiral og gi opp økonomisk vekst for alltid. Dørene merket “Norske Batterifabrikker”, “Havbunnsmineraler”, “Karbonfangst og Lagring”, “Karbonkvoter”, “Kjernekraftverk”, “Elfly”, “Grønn Industri” osv spikres permanent igjen, én etter én.
Og selv om planer legges “midlertidig” på is eller forsinkes vil prisene på energi og råvarer fortsette å stige herfra og fram til når enn de plukkes ut av fryseren igjen, og da vil disse prosjektene være helt urealistisk dyre og umulige å gjennomføre uansett. På et eller annet tidspunkt vil vi måtte reflektere over det faktum at det ikke finnes noen realistiske løsninger på denne situasjonen. De midlertidige utsettelsene og forsinkelsene vil i tur og orden bli til permanente kanselleringer.
Denne moderne industrielle sivilisasjonen er ikke bærekraftig og vi blir tvunget til å nedskalere. Hvordan vil folk takle det?
Alternativene våre blir færre, og til slutt vil det bare være én dør som gjenstår. Og når den tid kommer vil vi ikke ha noe annet valg enn å åpne den.
Hvordan skal det gå?
Ja, hvordan skal det gå. Det lurer jeg også på.