Vær en komfortabel hykler

Vi er alle født nær toppen av karbonpulsen i en sivilisasjon som har normalisert et overforbruk av energi og natur helt uten sidestykke i menneskehetens historie. Hvorfor er det farlig å si det høyt?

Du kan til og med rope det hvis du vil. Foto: Clem Onojeghuo / Unsplash

Det virker som om mange er så redde for å bli kalt hyklere at de unnlater å kommentere overforbruket de selv er tvunget til å være en del av. Kanskje det er fordi de har sett mange av kommentarene under saker om klimademonstrasjoner der aktivistene får gjennomgå av elevene på “Livets Harde Skole”. Fullt forståelig hvis det ikke frister å bli behandlet på samme måte altså, for all del.

Du har sikkert registrert det mange ganger selv; nyhetsmedier deler artikler om aktivister som sperrer veier, hiver maling på kunst eller demonstrerer mot fossilbransjen, og under hagler det så tett med fiendtlige og hatefulle kommentarer at redaksjonen ofte ser seg nødt til å bare stenge hele kommentarfeltet.

Og argumentene de hiver ut er gjerne noe i stil med:

“Hva tror du klærne dine er laget av da!?”

“Uten olja hadde du ikke hatt mobiltelefon, elsparkesykkelen din eller sprittusjer å lage plakater med!”

“Du kan ikke klage på olja når du selv bruker produkter og tjenester fra olje!!!”

“Bussen du reiste med er laget av olje!!!”

“Hvis dere ikke vil ha olje så får dere ikke stå på asfalten vår heller!”

Man finner utallige andre usaklige argumenter også, etter hvert som det sporer av til kjønn, frisyrer og jobbsituasjon - men de fleste handler om at det er hykleri å protestere mot et system man selv nyter godene av. Du skjønner greia.

La oss for øyeblikket ignorere at vår moderne levestandard og den industrielle sivilisasjonen, slik vi kjenner den i dag, ikke kan eksistere uten olje, og heller holde oss til den bristende logikken bak de nevnte argumentene.

Dersom kriteriet er at man ikke kan dra personlig nytte av fossilt karbon i noen form for å ha tillatelse til å protestere mot overforbruket vårt av energi og natur, hvordan kan man da i det hele tatt protestere? Er det noen som har tatt seg bryet med å utdype den biten om hvordan en slik protest skal foregå?

Skal man sitte i ei hytte dypt inne i skogen uten innlagt vann og strøm, og skrike? Sannsynligvis hadde man ikke hatt hytta uten fossilt karbon heller, for trolig er den full av skruer, spiker og andre festematerialer laget av råvarer hentet ut fra gruver drevet av fossil energi, i tillegg til at verktøyene for å snekre og skru hytta sammen er produsert med olje, gass og kull.

Vent litt, er den hytta kanskje malt også? Woops! Olje der også vettu, i både pensler, ruller, maling, spann og etikettene på alt sammen.

Skal du sitte her og skrike? Foto: Olivier Guillard / Unsplash

Pluss den fossile energien som har gått med til å kutte og transportere plankene og de andre materialene dit. Ja, og den fossile energien som har gått med til å utvinne råvarene som senere har blitt til komponentene kjøretøyene som fraktet alt sammen består av, osv.

Denne kan du dra akkurat så langt du bare gidder. Du kan sitte hele dagen om du vil. Hva slags sag var det som kuttet ned trærne som ble til materialene hytta er laget av forresten? Og hva hadde skogsarbeideren på seg? Nylon? Polyester? Med knapper og glidelåser? Akkurat.

Man finner fossilt karbon absolutt overalt i dag.

Du kan nok ikke pelle deg i nesa engang uten å være innom fossilt karbon.

Haha, særlig!?

Eksos, svevestøv og mikroplast-partikler virvler rundt oss i lufta til enhver tid. Vi puster inn små fragmenter av fossilt karbon hele tiden. Hjernen vår består nå 0,5% av mikroplast. Du består altså delvis av fossilt karbon selv - uansett om du vil eller ikke.

Så det de som bruker disse argumentene egentlig sier, er at du får ikke lov til å eksistere. Fordi hvis du eksisterer i dag er du i en eller annen grad avhengig av fossil energi for at hverdagen din skal gå rundt, og for å få lov til å protestere kan du bare gjøre det etter at du har meldt deg helt ut av sivilisasjonen; altså først når du slutter å eksistere. Du må protestere på en måte uten at fossilt karbon er innblandet på noe som helst måte.

“Hah! Gotcha!”

Useriøst, usaklig og kanskje aller mest barnslig. Men det er sånn de holder på.

Frykten for å bli kalt hykler hindrer kanskje mange som kjenner på de ikke lever bærekraftig i å si noe i det hele tatt. Men man må rett og slett lære seg å være en komfortabel hykler. For du kan ikke sitte i en gapahuk i skogen uten innlagt strøm og vann og skrike noe som ingen hører. Det har ingen effekt. Man må dessverre finne seg i å være en del av systemet man kritiserer. Og det er helt greit, for vi er alle født inn i en energiblind kultur som har normalisert et overforbruk helt hinsides normalen for mennesker. Vi tar alle det for gitt i en eller annen grad. Men selv om man for øyeblikket ikke har noe annet valg enn å leve i et system som ikke er bærekraftig, så kan man jo likevel kjempe for å endre det fra innsiden.

Det er faktisk ingenting galt med å kritisere et system man selv tvinges til å være en del av.

Nylig så jeg en aktiv lokalpolitiker uttrykke frustrasjon i sosiale medier over hvor ofte barna deres hadde opplevd ekstremvær i feriene. Hvert eneste år hadde det vært enten ekstreme mengder nedbør, hetebølger eller skogbranner. Blitt en ferietradisjon, rett og slett.

Men det var ingen åpenbare tegn til dypere refleksjon i stil med “kanskje vi ikke skal ta disse turene heretter, i og med at det nettopp er våre flyturer, vår shopping og vårt overforbruk som er med på å forverre denne situasjonen år etter år?”.

Nei.

Det var ikke snakk om at de eller noen andre skulle slutte å dra på ferie x antall ganger i året for å kose seg, men det fremstod mer som et uttrykk for frustrasjonen over at ikke “noen” gjør noe (mer) med det. Hvorfor er det ingen som fikser klimaendringene for oss liksom? Eller hvorfor kan ikke “de andre” slutte å reise på ferie først, sånn at det ikke blir så kleint å slutte med det selv?

“Alle” ser jo at det bare eskalerer, men “alle” bestiller ferieturer likevel. Som om de har en revolver mot tinningen, som om nordmenn som flyr avsted på sommer/påske/jule/pinse/høst/vinter-ferie er en etablert institusjon så sementert i kulturen vår at det ikke er mulig å rikke den en millimeter. Det går på ren automatikk og refleks.

Litt som en slags FOMO tvangslidelse, noe du bare må gjennom for å kunne dele en håndfull instagram-bilder i håp om at noen gidder å scrolle gjennom “opplevelsene” dere hadde innimellom alle køene og ventingen. For å få litt cred, noen likes og hjerter. For at noen skal skrive “OMG misunnelig!” eller “drømmeferie ass!”. Virker som det blir stadig vanskeligere å komme seg gjennom sommeren hvis ikke man kan forsikre seg selv om at øyhoppingen eller turen innom åtte destinasjoner på to uker skal kunne “veksles inn” i en eller annen form for anerkjennelse utenfra når man er tilbake på jobb igjen.

Foto: Mike Newbry / Unsplash

Noe obligatorisk man må tvinge seg gjennom, bare for å kunne ramse opp alle stedene man har vært og hvor lite tid man hadde på hvert sted før man hastet videre til alt det andre man måtte oppleve, kjøpe, drikke, shoppe, bade og stresse seg gjennom. For ingen vil være den som i august kikker unnvikende vekk uten å kunne svare når folk spør “hvor var dere i ferien da?”.

“Nei altså, vi var en uke i Hellas og gikk 12km i morgenkåpe og sandaler og slepte trillekoffertene etter oss på en hullete grusvei klokka 2 på natta fordi en apokalyptisk skogbrann slukte hotellet vårt, også var vi to dager i København etterpå. Dere da?”

Mange sier at de gjør det for barna. For tenk på de stakkars barna som kanskje må se klassekameratene sine i øynene uten at de har fått ta del i foreldrenes krampaktige ferietradisjoner og har sittet under en parasoll ved et hotellbasseng i Spania eller på et cruiseskip og scrollet på TikTok. Alle gjør det fordi alle andre gjør det.

Foto: Tim Gouw / Unsplash

Vi er konforme av naturens side og vi er sosiale aper som ikke liker å skille oss for mye ut. For hvis du skilte deg for mye ut for 100 000 år siden fikk du ikke være med i gruppa lenger. Da ble du utstøtt. Spiste alle de andre røde bær, spiste du røde bær. Knelte de andre daglig foran den rare hellige stubben på vei ut fra landsbyen gjorde du også det. Ellers fikk du pent finne deg en annen gjeng.

Så hvorfor skal noen andre la være å bestille flytur hvis du selv nekter å slutte? Det er ingen som tvinger deg til å reise til Italia eller Spania. Dette velger du jo helt selv. Du er faktisk ikke nødt.

Hva om noen hadde regnet ut hvor mange likes og kommentarer man får på et innlegg i forhold til hvor mye energi, ressurser og utslipp som ligger bak innlegget? Kanskje bildeserien fra New Zealand-ferien ikke får så mange flere likes enn bildet fra gåturen til skogen eller av katten din som du hadde forventet? Den korrelasjonen vil jeg at noen skal forske på.

Anerkjennelsen av hvordan vanene våre er koblet til klimaendringene er et lite første skritt, for all del, men hvis ikke det skrittet etterfølges av selvransakelse og refleksjon, er den faktisk ikke mye verdt. Maktesløsheten ved å “tvinges” til å gjøre noe som bare eskalerer forurensning, utslipp og klimaendringer eksisterer først og fremst i ditt eget hode.

Endringen starter med deg.

Du er faktisk ikke nødt til å gjøre det samme som alle andre gjør. Det er heller ingen menneskerett å kunne ta fly når man vil. Vi har bare normalisert det. Dersom vi skal endre kurs må vi våge å kritisere systemet, inkludert systemets insentiver, mål og hva vi anser som verdiene våre. Det kan du faktisk gjøre selv om du er en del av systemet og (ufrivillig eller ei) nyter godene det gir oss.

Hvis du har en plattform; bruk den. Det har mye større effekt hvis du har mange følgere og et stort nettverk i sosiale medier og du bruker denne plattformen til å spre kunnskap og idéer enn hvis du sitter alene i gapahuken i skogen og skriker. Uansett hvor bærekraftig og fossilfri gapahuken din måtte være.

Vi kommer ikke utenom fossilt karbon i dag (nesten) uansett hva vi gjør. Men det betyr ikke at du ikke kan kritisere systemet likevel.

Du får bare lære deg å bli en komfortabel hykler.

Les også: