Ild-apenes planet
Vi er resultatet av en svimlende lang rekke tilfeldigheter, valg og mutasjoner.
Hvis du forestiller deg hele planetens tidslinje, hvor langt tilbake må du før alt blir en tåkete uoversiktlig grøt og ikke oppleves relevant lenger? Antagelig varierer det fra person til person, men man kommer til et punkt hvor alt som skjedde tidligere enn dette omtrentlige tidspunktet bare blir for abstrakt eller hypotetisk å forholde seg til. Går grensa ved da en selv eller foreldrene ble født? Hva med besteforeldre og oldeforeldre? Alle har hver sin individuelle tidslinje de forholder seg til. De fleste både vet og anerkjenner at det har eksistert dinosaurer her, men samtidig blir det veldig abstrakt å relatere til noe sånt. Hvordan tenker man 100 millioner år tilbake i tid? Det blir litt som å forestille seg en annen planet, og på mange måter var den også det.
Evolusjonen har ikke gitt oss en hjerne med forutsetninger til å tenke så langsiktig med prioriteringene våre. Vi sliter med å relatere til tidsperioder både før og etter våre egne korte liv, og det er lett at det blir for fjernt. Kanskje det er noe av grunnen til at vår sivilisasjon tar så mange dumme valg. Likevel er det mulig å trekke en direkte ubrutt linje fra alt som lever i dag og hele veien tilbake til den aller første og enkleste formen for liv som oppstod på planeten. Fra lenge før det eksisterte dinosaurer, sopp, trær, fisk, fugler, pattedyr, insekter eller trilobitter. Vi er alle fjerne slektninger. Ja, aper og bananer er genetisk i slekt med hverandre. Og med deg.
Alt som har skjedd siden den første livsformen oppstod har ført til at du er her i dag. Jo lenger tilbake i tid vi går, jo større ringvirkninger har selv de minste hendelser hatt for hvordan planeten ser ut i dag og hva som lever her. Og alt du har gjort siden du ble født; absolutt alle valgene tatt av deg (og alle du har vært i kontakt med) har påvirket livet ditt og ført til at du leser denne setningen i akkurat dette sekund.
Jorda er over 4,5 milliarder år gammel og vi mennesker har bare eksistert her de siste to-tre hundre tusen årene. Tenk deg at du skal tegne opp en tidslinje på en diger vegg og plotte inn de viktigste hendelsene siden begynnelsen. Du starter helt til venstre og lager en 4,5 meter lang strek mot høyre der du skal fylle inn de ulike hendelsene i planetens historie.
Men på denne tidslinjen utgjør menneskenes tidsalder forsvinnende lite. Hvordan ville du markert oss? En halv meter tilsvarer 500 millioner år, så du får kanskje ikke så god plass til Moses, Hitler, 11. september, dampmaskinen, pugs eller pyramidene. Kanskje du kan tegne noe veldig smått?
Du finner en god oversikt over de største hendelsene i planetens historie her, og med unntak av de uopprettelige skadene vi har gjort på biosfæren er det ikke annet enn nostalgiske eller mer personlige, emosjonelle grunner til å registrere oss på denne tidslinjen i det hele tatt. Objektivt sett er vi ikke viktigere for planeten enn en hvilken som helst annen art. Det som skiller oss fra de andre artene er at vi er de eneste sosiale apene som lærte oss både å lage og bruke ild. Og denne ene hendelsen endret alt. Vi er sosiale ild-aper; styrt av fortidens genetikk, instinkter og begjær, og som har fått midlertidig “uendelig” tilgang på energi og ressurser ved hjelp av fossile hydrokarboner.
Professor Joseph A. Tainter, arkeolog og antropolog (og forfatteren av bl.a The Collapse of Complex Societies) sier at mennesker fra naturens side egentlig aldri har utviklet seg til å skulle reflektere over og forholde seg til noe langt inn i fremtiden. Vi har aldri tidligere i menneskehetens historie hatt behov for å ta beslutninger på vegne av generasjoner mange titalls eller hundrevis av år inn i fremtiden, derfor har evolusjonen heller ikke utstyrt oss med disse evnene.
I dag har vi planer og ambisjoner for flere tiår framover, men før i tida var det sesongene som avgjorde hvordan det gikk med oss. Var det dårlige avlinger og litt for kalde vintre eller tørkeperioder så gikk det til helvete. Vi har aldri trengt å bekymre oss for om det er ressurser eller energi nok om 5, 10 eller 20 år, for mennesker er utviklet til å leve av naturen som eksisterer "her og nå", eventuelt det man kan lagre av næring over vinteren. Befolkningen vokste eller minsket basert på den energitilgangen man hadde hvert enkelt år. Den vanvittige tilgangen på enorme mengder “gratis” fossile hydrokarboner har gjort oss energiblinde, og vi er født inn i et samfunn der dette overforbruket av energi og natur er normalisert. De færreste tenker over det, og man trenger jo ikke å bry seg heller.
Hendelser som vi ser på som viktige, kanskje også helt definerende for våre liv i dag, vil på en tidslinje som strekker seg noen hundre, tusen, ti tusen eller hundre tusen år tilbake bli stadig mindre synlige og relevante i den store sammenhengen når man zoomer litt ut. Et jordras som røsker med seg noen titalls bygninger, en tsunami som utsletter et ferieparadis, en flystyrt eller et cruiseskip som ender på havets bunn kan i våre korte liv være en helt avgjørende hendelse som preger hele vår eksistens, og som både farger og endrer livene våre for alltid.
I et større perspektiv utgjør det aller meste bare støy. Så hva stikker seg ut som de viktigste hendelsene på en tidslinje på to-tre hundre tusen år? Eller noen hundre millioner år? Hvor mange jordskjelv, tsunamier eller ras har forekommet på denne planeten de siste hundre millioner årene og hvor mange liv har gått tapt? Og da tenker jeg ikke bare på menneskeliv, i motsetning til økonomer flest.
Genghis Khan og det Mongolske Imperiet utslettet mellom 37 og 60 millioner mennesker. Men før noen påpeker at “andre verdenskrig var jo langt verre” så vil jeg bare minne om at Genghis Khan ikke hadde tilgang på fossile hydrokarboner i det hele tatt på 1200-tallet, og den globale befolkningen var på rundt 360 millioner mennesker, sammenlignet med godt over 2 milliarder under andre verdenskrig. Imponerende grusomt, eventuelt grusomt imponerende; kommer nok helt an på hvem man spør.
Vi er den eneste arten på planeten som har lært oss hvordan vi kan hente ut flere hundre millioner år gammel konsentrert solenergi (i form av fossil olje, gass og kull) og funnet ut hvordan vi kan dra nytte av den her og nå. I tillegg har vi bestemt at vi skal utsette betalingen til en eller annen gang i fremtiden, siden vi uansett ikke har råd i dag. Kjempesmart kortsiktig, litt som å ha et kredittkort der man når som helst både kan øke kredittgrensa og utsette betalingsdatoen så mye man vil. “Kicking the can”, som man sier.
Ulempen (for oss og andre livsformer, planeten i seg selv er likegyldig) er at det trolig blir årsaken til at denne moderne industrielle sivilisasjonen kollapser på en langt mer spektakulær måte enn samtlige som kom før oss. Denne er tross alt global. Vi tømmer jordas “batteri” fra fortiden her og nå, flere titalls millioner ganger raskere enn det ble ladet opp, for at vi skal kunne bruke opp enda mer av ressursene til stadig flere av de potensielt fremtidige generasjonene. Og mesteparten av denne energien bruker vi til fullstendig meningsløse aktiviteter og produkter. Vi er bare umettelige. Tilstrekkelig er ikke nok, det eneste som duger er mer. Er det ikke rart å tenke på at de fossile hydrokarbonene vi brenner gjennom på bare et par hundre år stammer fra en tid før det eksisterte pattedyr?
Man kan se på komplekse sivilisasjoner som en anomali, et avvik eller en uregelmessighet i den store sammenhengen. Og samtlige sivilisasjoner har over tid økt kompleksiteten sin ved å stadig finne flere ting å bruke energi på, for å kunne løse stadig nye problemer og få mer avkastning tilbake. Resultatet blir som regel det samme hver gang; avkastningen og utbyttet blir mindre og mindre, (energi)kostnadene vokser seg for store og sivilisasjonen går gjennom en radikal “forenkling” i kompleksitet når dette systemet ikke lenger kan opprettholdes.
Eller kollaps, om du foretrekker det ordet bedre. Litt som hvis du plugger inn og skrur på stadig flere ting som går på strøm; til slutt ryker sikringen og da virker ingenting. Du kan ikke ha alt plugget inn samtidig uansett hvor mye du vil, du blir nødt til å prioritere.
Det er i hovedsak fire scenarioer (ref. Tainter) som på sikt leder en sivilisasjon til kollaps som følge av mindre energioverskudd:
1: Fordelene/godene forblir konstante, kostnadene fortsetter å øke.
2: Fordelene/godene øker, men kostnadene øker fortere.
3: Fordelene/godene minsker, kostnadene forblir konstante.
4: Fordelene/godene minsker, kostnadene fortsetter å øke.
Tenk deg litt om og se om du finner eksempler fra hverdagen din der ett eller flere av disse punktene stemmer. Bedrifter nedbemanner til tross for økende overskudd, kollektivtilbud legges ned eller blir dårligere samtidig som prisene øker, flere arbeidsoppgaver blir fordelt over færre stillinger totalt, forpakningen til en matvare krymper samtidig som prisen forblir den samme (eller stiger), og mye annet.
Jeg er sikker på at du vil finne utallige eksempler rundt deg på at kostnadene øker og fordelene/godene minsker.
Mindre energioverskudd betyr alltid færre valgmuligheter og mindre kompleksitet.
En moderne industriell sivilisasjon der hver person har en eksosomatisk energiforbrenning på opp til 100 ganger kaloriene man trenger å få i seg på et døgn er ikke normalen for mennesker. Men det er viktig å være klar over at selv om en sivilisasjon kollapser må ikke det nødvendigvis bety “dommedag” eller et katastrofalt utfall.
Det betyr først og fremst at vi vender tilbake til et system med et enklere levesett, mindre kompleksitet og en sosial struktur som i det aller meste av menneskenes historie har vært normalen. Men det betyr ikke “tilbake til steinalderen”, “bo i huler” eller at vi må gi avkall på alle teknologiske fremskritt vi har hatt. Vi må bare få dette til å funke med mye mindre energi og ressurser, og da blir det mye av det overflødige som ryker. Sånn er det bare. Energisløsingens tid er forbi.
(Jeg har skrevet litt om eksponentiell vekst og energiforbruket vårt tidligere i “Når festen er over” og “Sirkus for energiblinde”)
Vi er resultatet av en svimlende lang rekke tilfeldigheter, valg og mutasjoner, og evolusjonen fungerer ikke sånn at det alltid er den sterkeste eller raskeste som overlever. Ofte er det helt tilfeldige hendelser eller gener som blir avgjørende for hvilke arter som dominerer mange millioner år frem i tid. Men der og da virker det kanskje trivielt. Det kan være noe så enkelt som at en tilfeldig mutasjon gjør at en art takler å ligge i dvale noen uker ekstra, selv om den kanskje aldri vil trenge det. Skulle derimot situasjonen oppstå at vinteren blir ekstra hard, kan det være en helt avgjørende evne å ha, og dette alene kan være nok til at deler av arten overlever selv om resten dør.
Andre eksempler på tilfeldigheter som påvirker kan være vulkanutbrudd, hetebølger, skogbranner eller sykdommer som svekker en art såpass mye at de andre artene den konkurrerer med får mulighet til å bli dominerende i et område. Kanskje for alltid. Og litt som når man kaster en stein ut i vannet blir disse små hendelsene til ringer som vokser seg større og større etter hvert som tiden går. Noen arter kan overleve rett og slett fordi et rovdyr tilfeldigvis valgte en annen vei akkurat den dagen. Det utgjør kanskje ikke den store forskjellen der og da, men tusen år senere kan dyrene som overlevde ha etterkommere over hele planeten.
Så, etter en fryktelig lang tekst, skal jeg endelig komme til poenget. Dersom noe så “trivielt” som en tilfeldig mutasjon i noen få individer eller at et rovdyr legger løypa si i en annen retning kan endre flora og fauna mange millioner år inn i fremtiden; hvilke konsekvenser vil våre inngrep på planeten ha om noen millioner år? Ved å redusere ville dyr til bare 4% av totalen, der vi og våre husdyr utgjør de resterende 96%; hvordan vil det påvirke biosfæren på sikt? Ikke neste år, men om ti tusen eller ti millioner år?
Hva blir den langsiktige effekten på økosystemet av en storby som Tokyo eller New York? Vi har valgt å kutte ned skogen, grave opp myra og redusere naturens egen evne til å ta opp og lagre CO2 fra lufta, samtidig som vi har hentet opp enorme mengder fossilt karbon (som har vært fjernet fra planetens karbonkretsløp siden før dinosaurenes tid) og pumpet det rett ut i atmosfæren.
For øyeblikket er det rundt 40 milliarder tonn i året. Rett ut dit. Og der forblir det i mange hundre år. Husk at den eneste grunnen til at karbonet akkumulerer i atmosfæren i utgangspunktet er fordi naturens evne til å ta hånd om det er langt mindre enn vår evne til å slippe det ut dit. Og vi har ingen planer om å slutte.
Hvis du forlenger veggen med et par ekstra meter og skal utvide tidslinjen vår videre: Hvordan tror du planeten ser ut en million år etter at de umettelige ild-apene herjet her?
Og hva etterlater vi oss?
Knall bra denne!!